En liten hilsen til sykehuset i disse Black Friday-tider

Av

Det begynte med at tingene rundt meg sveiv rundt med påfølgende oppkast.

DEL

LeserbrevHer var ikke alt som det skulle være. Så kona ringte resolutt 113, et nummer for øvrig barnebarna kunne fortelle at de selvsagt hadde lært i barnehagen. To staute karer kom bare få minutter senere, håndhilste og kartla stoda. Det endte med at de tok med seg pensjonisten i vogna og kjørte med en utpreget følsomhet for humper og dumper. Og mannen bak sjekket og spurte den fåmælte karen, som var mer opptatt av svivingen i hodet og oppkastet enn «small talk».
 

Inne på Akutten møtt av medarbeidere som håndhilste, presenterte seg og gikk til verket med grundighet og seriøsitet. Nå var jeg jo ikke den eneste som 113 hadde kommet inn med den natta. Vi ble derfor forespeilet et lengre opphold på Akutten av den grunn.  Etter noen timer ble jeg trillet opp på en avd hvor vi igjen ble møtt håndtrykk, presentasjon og orientering. Med et godt glimt i øyet ble jeg ønsket velkommen med « du er den lykkelig vinner av – plass på gangen». Og der sto vi tett som bilene på Bastøferja og fikk følge de mange medarbeiderne på SIV som ikke subbet bortover, men gikk i konstant skyttel mellom rommene og oss på gangen. Når fikk de tid til å spise og hvile litt? For her kom tilbud om mat nesten til alle døgnets tider, mat av god kvalitet, med valgmuligheter og den smakte meg etter hvert bedre og bedre.

LES OGSÅ: Maria og Adrian lukket dørene til restaurantdrømmen for siste gang: – Både trist og en lettelse å stenge nå 

Jeg fikk forståelige beskrivelser

Leger fulgte opp med grundig undersøkelser, god orientering og forståelig beskrivelse, så det var godt å ha med kona som mentor og sekretær. At jeg ble flyttet litt rundt på avdelingene gjorde ikke noe, for portørene hadde en følsomhet som for en lissepasning i fotball, at èn medarbeider overskred fartsgrensa i svingene, fikk vi tåle. Flyttingen gav meg en opplevelse av å være uten fast bopel, det gjelder å samle de få eiendelene man har og ikke glemme noe igjen et sted. Oppholdet på SIV ble kronet med en åpen og realistisk avslutningssamtale med lege – og med ønske om god bedring hjemme.

All honnør til SIVs fotfolk, dere gjør en kjempejobb. Nå hører jeg til dem som ikke lang erfaring med opphold på SIV, for dette er min første opplevelse av institusjonen i en alder av 74, om da ikke minnebrikka har blitt full. Disse fotfolka trenger en oppmuntring i disse tider. Håper ledelsen kan finne en påskjønnelse til sine ansatte der på golvet før jul, det skulle vel være mulig å finne noe blant de mange milliardene som storsamfunnet har tildelt dere. Disse her holder hjula i gang – og det til gagns.

Hva med en rundvask?

Men en ting til SIV: Et nattbord var satt inn, det virket som det var redda i siste lita fra Taranrød. «Bedritent», ville min mor sagt – da uten filter. Understellet på det bordet kunne trengt en grundig vask. Tips til SIV: Er det ikke noen med en viss restarbeidsevne fra NAV el Kirkens Bymisjon, som kunne tatt «såpe, kost og vann» og gjort de gullende rene? Sistnevnte har jo nettopp starta «Såpa», for bilvask, så hvorfor ikke også en avdeling - på SIV?

Summasummarum: En meget takknemlig pasient takker dere fotfolket på SIV som gjør en grunnsolid jobb, visst blir det ikke mye penger av slike ord, men kanskje gode ord kan bidra litt.

Men først tok vi helja himi, som de sier i det geografiske midtpunkt i Vestfold.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags