Gå til sidens hovedinnhold

Toleransetesten

Artikkelen er over 6 år gammel

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Med det samme årets 17. mai-taler i Tønsberg åpnet munnen, var det klart at reaksjonene ville komme. Det var ingen likegyldig tale om likegyldige ting Jakob Semb Aasmundsen holdt. Han snakket om både homofili, feminisme og tro, men først og fremst om toleranse. Selv om de fleste frammøtte reagerte åpenbart positivt, var det også folk som høylytt ga uttrykk for sitt mishag – og gikk.

At meningene er delte etter en slik tale, kan ikke overraske noen. Temaene har vært diskutert så fillene fyker i mange år og i mange slags fora, og slik vil det sikkert være lenge ennå. Men sterke meningsbrytninger bør vi tåle – også på 17. mai. Det er ikke alle enige i.

Nasjonaldagen kalles ofte for barnas dag, og forbindes med glade mennesker, bunader, is, pølser og tog – også denne gangen uten bevæpede politimannskaper. Folkefesten er vi med rette stolte av. Men debatten i sosiale medier etter Semb Aasmundsens tale, tyder på at mange mener at 17. mai-talere skal holde seg til bjørkeris, flagg og annen nasjonalromantikk.
Det er faktisk ikke hva 17. mai handler om. Vi markerer dagen da Norge fikk sin egen grunnlov. Og det var ikke snille taler om ukontroversielle emner som sørget for den.

Grunnloven er en skriftlig samfunnskontrakt mellom dem som styrer og de som blir styrt. Den inneholder bestemmelser om folkevalgt styre og representasjon og om skillet mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. I tillegg har menneskerettighetene en sentral plassering. Det er for eksempel grunnlovsfestet at intet menneske må utsettes for uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Paragraf 100 er en av de mest kjente. Den sier at ytringsfrihet bør finne sted og at frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver.

På den bakgrunn vil det være underlig om en 17. maikomité skulle lete etter en taler så forsiktig i sine meninger at det ikke ville vekke engasjement over hodet.

Etter Jakob Semb Aasmundsens tale, var det flere som både sa og skrev at denne talen ville de faktisk huske. Det samme ble sagt om talene til Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson, som begge var sentrale i utviklingen av 17. maifeiringen. De var ikke kjent for å være spesielt dempet når de hadde ordet.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.