Arkitektonisk makt i Tønsberg

TOMGANG: Blokkarkitekturen langs Kanalen og Byfjorden representerer en post-funksjonalisme på tomgang, mener Paul Grøtvedt i sitt svar til Jon Cato Landsverk.

TOMGANG: Blokkarkitekturen langs Kanalen og Byfjorden representerer en post-funksjonalisme på tomgang, mener Paul Grøtvedt i sitt svar til Jon Cato Landsverk. Foto:

Av

Jon Cato Landsverk blir mer og mer innbitt i sitt forsvar av den monotone og traurige blokkbebyggelsen langs Kanalen på Nøtterøysiden. Han belærer meg om byplanlegging og arkitektur til den store gullmedalje, som om han var ekspert på områdene og ikke bare en begrepsfattig tidligere journalist i Tønsbergs Blad.

DEL

MeningerNår Landsverk gråter krokodilletårer over at jeg stempler kjøperne av blokkleilighetene som folk uten kulturell kapital, så skjønner jeg at min sosiologiske finte traff blink, men også var en sosial bommert. Da blir det gapestokk og retoriske piskeslag i TB.

LES OGSÅ: Ved å håne og rakke ned på disse kjøperne, dømmer Grøtvedt kun seg selv

Når det gjelder min angivelige definisjonsmakt, som Landsverk bombastisk frakjenner meg, så handler vel ikke denne disputten om våre definisjoner og maktambisjoner, men om kunnskapsbasert innsikt, som anvendes når arkitektur skal beskrives og vurderes. I så henseende stiller vel jeg i en noe annen klasse enn journalisten Landsverk, som tydeligvis ikke har skjønt at makten i denne sammenheng ligger i blokkbebyggelsen og de kommunale vedtak. Jeg definerer da heller ikke noe som helst, men beskriver og vurderer den maktutøvelsen som i arkitektonisk form definerer stadig mer av kanalområdet og Tønsberg sentrum.

LES OGSÅ: Tusen takk, Jon Cato Landsverk!

Gått ut på dato

Ut fra min faglige bakgrunn som kunst- og arkitekturhistoriker med spisskompetanse i estetisk teori, er denne kanalbebyggelsen en type arkitektur som for lengst har utgått på dato. Dette er post-funksjonalisme på tomgang, men fortsatt i tråd med Le Corbusiers visjoner om en teknologisk formgitt blokk- og boligbebyggelse.

Denne genierklærte arkitekten fastslo bombastisk at huset var en «bomaskin» og stolen en «sitte-maskin», slik ser da også boligblokkene hans ut, men han lot være å definere brukerne, skjønt det lå i hele hans filosofi og formoppfatning at også mennesket er en maskinkonstruksjon.

LES OGSÅ: Hensynsløs arkitektur og byplanlegging

Ut fra dette maskin-premisset skapte funksjonalistene en blokk- og boligbebyggelse, ikke for levende mennesker, men sjelløse robotmaskiner. Alt som minnet om følelser og sans for vakker form, ble kompromittert og skrellet bort.

Den like berømte, funksjonalistiske arkitekten Adolf Loos tydeliggjorde denne holdningen i boken «Ornament og forbrytelse», der han stemplet alle former for arkitektonisk ornamentikk og bygningsmessig dekor som uttrykk for et historisk tilbakestående stadium, etter hans oppfatning bare praktisert av primitive folkeslag og forbrytere.

LES OGSÅ: Tønsberg, en Harryby?

Angst for historien

Helt siden funksjonalismens fremkomst har arkitektstanden hatt angst for historiske referanser og menneskelige aspekter. Dens monotone og minimalistiske formuttrykk, basert på en streng teknologisk rasjonalitet, utarmet kreativiteten og drev arkitekturen inn i det stilløse og stereotype.

Dette har vært styrken, men også svakheten i den funksjonalistiske arkitekturen. Det er ingen ny observasjon, kritikken kom allerede i 30-årene, den gang fordi arkitektene ble håndlangere for en rekke totalitære krefter, som syntes funksjonalismen var skreddersydd for politisk styring av massene. Formuttrykket var jo ikke tilpasset individer og deres individuelle behov, men så stilløst og pregløst at det passet inn i alle miljøer og ideologier.

LES OGSÅ: «Legoland», «kaninbur» og «identitetsløst»: Dette mener leserne om byens nye arkitektur

Det forundrer meg at Jon Cato Landsverk har en så nesegrus beundring for funksjonalismen, og særlig den forslitte og stilløse varianten vi ser i Tønsberg og omegn. Nå er det ikke uvanlig at folk har oppheng og tenker helt uten empiri og stilhistorisk innsikt. Hans påstand om at selv i dag, i 2019, finnes det en rådende stilretning, må vel sies å falle i den kategori, men det kunne vært artig med belegg fra seriøse fagfolk.

I påvente av mer faktabasert kunnskap kan jeg anbefale Landsverk å lese et par bøker for å bli mer opplyst: Per I Gedin, «När Sverige ble modernt» (2018) og Ann Sussman, «Cognitive Architekture» (2014). Førstnevnte belyser funksjonalismen ideologisk, mens sistnevnte går psykologisk til verks.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags