Det finnes ikke usynlige barn, bare voksne som ikke kan se.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

«Det verste er ikke det mamma og pappa gjorde. Det verste er alle de som visste og ikke gjorde noe.»

DEL

MeningerOrdene kommer fra et ungt menneske som vokste opp med rusmisbruk, vold, overgrep og ustabilitet.

Ser du det triste barnet eller jenta som ingen vil leke med fordi hun slår? Hører du den lydløse gutten som står i utkanten av leken? Snakker du med den flinke storebroren som følger lillesøster i barnehagen hver dag? Hører du bråk fra naboleiligheten nattetid? Legger du merke til blåmerkene? Ser du jenta som ikke kan konsentrere seg om skolearbeidet?

Kanskje du har en nagende mistanke om at noe er galt, men kvier deg for å gjøre noe: «Det er bare en magefølelse». Du er ikke alene. En undersøkelse fra Blå Kors viser at 64 prosent har vært bekymret for et barn men bare 18 prosent av disse har gjort noe som barnet kan oppleve som en omsorgshandling.

Krever mot

Det er vanskelig å banke på naboens dør og si at du er bekymret for barnet. Det krever mot og styrke å ta på alvor en nagende bekymring for et barn. Det kan koste å bry seg: brudd i relasjon, tap, sinne, uforutsigbarhet. Er det verdt risikoen?

På den annen side kan det være det som skal til for å skape en endring i en vanskelig situasjon for barnet og for familien. At barn har det bra, er viktig for de aller fleste av oss. Barn har ingen som taler for seg, og barndom kommer bare en gang. Noen ganger trenger foreldre og barn hjelp for å få til å ha det bra. Noen ganger kan det være godt at noen har sett at en sliter.

Andre ganger er det for vanskelig å gripe inn selv. Det kan være mot sin hensikt eller kanskje farlig for en selv eller for barnet det gjelder. Det er godt å vite at vi har en instans for er til for barn som lider overlast. De fleste av oss har tillit til barnevernet. Hele 71 prosent svarer, i en undersøkelse utført for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, at de har et godt eller nøytralt inntrykk av det norske barnevernet.

Mange kvier seg fortsatt

Christoffer-saken gjorde noe med oss. Vi har blitt mye flinkere til å melde fra når vi er bekymret, men fortsatt er det er lett å kvie seg for å melde fra til barnevernet. Landsforeningen for barnevernsbarn forteller at mange av deres medlemmer sier at hjelpen fra barnevernet kom for sent, og at den var for dårlig når den først kom.

Barn og familier trenger rett hjelp tidlig. Derfor er det så viktig at vi som er rundt sier ifra når vi er bekymret. Om en kjenner at det er vanskelig å melde fra er det godt å vite at en ikke trenger å si hvem en er.

Dessverre finnes det misoppfatninger av barnevernet. Noen tror at barnevernet tar barna ut av hjemmene sine med én gang de får en bekymringsmelding. Slik er det ikke, med mindre det er umiddelbar fare for liv og helse.

Skal hjelpe

Hvis du forteller barnevernet om din bekymring, kan barnevernet snakke med barnet og foreldrene og be om opplysninger av andre, for eksempel fra skolen. Om det er flere ting som samsvarer med din magefølelse, kan de undersøke videre. Barnevernet skal forsøke å hjelpe familien slik at barnet kan bo hos foreldrene sine. Først når alt annet er prøvd, kan det være at barnet må flytte.

Du trenger ikke å være redd for at akkurat din dårlige magefølelse splitter en familie dersom du tar feil. Men din handling kan være det som gjør den store forskjellen for den triste jenta, den lydløse gutten, barnet som slår og ikke får være med i leken eller hun som ikke får til skolen fordi hun ikke klarer å konsentrere seg. Det koster å bry seg, men kan være verdt det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags