Det lille barnet på stranda

Lille Aylan Kurdi har rørt en hel verden etter at druknet på flukt fra Syria. Dette bildet er fra guttens begravelse. Faren hans, Al-Kurdi, holder sin sønn i armene. Han måtte også begrave sinkone og Aylans fem år gamle bror.

Lille Aylan Kurdi har rørt en hel verden etter at druknet på flukt fra Syria. Dette bildet er fra guttens begravelse. Faren hans, Al-Kurdi, holder sin sønn i armene. Han måtte også begrave sinkone og Aylans fem år gamle bror. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Himmelen har akkurat fått to nye stjerner ved navn Aylan og Galip. Og disse to stjernene skal lyse og skinne helt til verden blir et sted fylt av rettferdighet, raushet og kjærlighet.

DEL

DET LILLE BARNET PÅ STRANDABildet slo mot meg med en uvirkelig kraft. Det føltes som om verden stanset opp. På en strand i Tyrkia lå det nemlig et barn. Helt alene. Med øynene lukket og ansiktet ned mot jorda. Døden var kommet inn i vår varme stue, i vårt lille trygge land. Og igjen kom tårene og en ubeskrivelig følelse av maktesløshet.

Dette barnet het altså Aylan Kurdi. En syrisk gutt på 3 år, som sammen med sin familie, i desperasjon, hadde forsøkt å rømme fra krig og elendighet. Men hvor det verst tenkelige skjedde.

Aylan, storebror Galip på 5 år og deres mamma, Rehan, druknet på denne farefulle ferden. Mens pappa og ektemann, Abdullah, ble vitne til sitt livs mareritt. Nemlig det å se at hele hans familie, de han elsket mest i hele verden, dø rett foran øynene hans.

Det finnes ikke ord som kan beskrive denne tragedien. Men samtidig som jeg ser på det forferdelige bildet av denne lille vakre gutten, så slår det meg,- hva kunne skjedd hvis alt gikk bra? Hva om båten hadde kommet til land med familien i god behold? Og hva om familien til Aylan kunne fått opphold i vårt trygge land, og dermed blitt del av vårt naboskap.

Jeg ser for meg hverdager der Aylan, min sønn og andre jevnaldrende barn kunne hatt det veldig gøy sammen. Hoppet i sølepytter, sett med store øyne på gravemaskiner og samlet trepinner i alle slags størrelser. Lek og latter på samme tid.

Og storebror, Galip, kunne blitt med på samme leken. Eller kanskje blitt med på en fotballtrening med det lokale idrettslaget. Sparket ball, fått nye venner og blitt del av et godt fellesskap.

Mine tanker går også til foreldrene, Abdullah og Rehan, som kunne kommet på besøk. Til oss og de andre i nabolaget. Tatt en kaffe og hatt en hyggelig prat. Blitt kjent med folk, og etter hvert blitt så inkludert at de til og med måtte ta sin dugnadstørn i det lokale 17 mai arrangementets «riggegruppe» eller «aktivitetsgruppe».

Men slik ble det altså ikke. Reisen tok nemlig brutalt slutt midt på havet.

Der fins en evighet av fred Bak alle stjernene et sted

Inger Hagerup

Og jeg prøver i stedet å sette meg inn i hvordan Aylan og hans familie opplevde sine siste minutter sammen. Sittende tett sammen i en liten båt, og hvor de etter hvert kjente at nå går det galt. Livet, som skulle bli så mye bedre, gikk i stedet mot slutten. Den gode fremtiden var i ferd med å bli slukt av en bølge.

Der to små barn ble liggende i sjøen, mens de tviholdt hendene til sitt største forbilde i livet, nemlig sin pappa. To barn som ikke skjønte hva som skjedde, bortsett fra at de ikke ville komme bort fra sine kjære foreldre. Der redsel og gråt tok overhånd.  Og hvor en pappa, til slutt, måtte ta en ufrivillig avskjed med både sine to barn og sin kone.

En mann som ikke lenger greide å holde dem igjen. Som i stummende mørke hørte redselsfulle skrik – der kanskje «pappa» desperat ble ropt flere ganger, før det så ble helt stille. Total stillhet. Helt til det igjen hørtes kun bølgeskvulp.

Men jeg klarer det ikke. Det er rett og slett ikke mulig å sette seg inn det som skjedde. For det finnes ikke ord som kan beskrive en slik tragedie. Og det finnes ikke nok tårer i hele verden som kan trøste en pappa og ektemann, i en uendelig sorg, etter en ufattelig hendelse.

La oss imidlertid håpe at Aylan, Galip og deres mammas tragiske bortgang kan bidra til vi alle nå får opp øynene for det tragiske som skjer i verden. Og at alle tar tak og bidrar på en slik måte at verden blir et bedre sted å bo i – og at alle mennesker blir behandlet med respekt og omsorg!

Hvil i fred, Aylan og Galip! Dere vil aldri bli glemt!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags