Gå til sidens hovedinnhold

«Vi er en generasjon egosentriske, bortskjemte og sutrete individer, og jeg er lei av å bli stakkarsliggjort»

Artikkelen er over 5 år gammel

Vi snakker ikke om annet enn hvor hardt og vondt og vanskelig det er å være ung, og hvor utrolig stort PRESS vi settes under. Men er det egentlig noe enklere å være ung noe annet sted i verden?

Grønne klør Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Prestasjonspress. Kroppspress. Karakterpress. Sosialpress. Utseendepress. Merkepress.

Alle unge utsettes for den slitsomme perioden hvor vi skal finne vår plass her i verden, utdanne oss og etablere oss. De aller fleste unge utsettes for medier, reklame og samfunnets forventninger til oss.

Vi er ekstremt flinke til å stakkarsliggjøre barn og unge. Men livet blir ganske enkelt ikke mye enklere. Om ikke man kan klare en forventning om at man må få unna det som står i pensum, hvordan skal vi da klare å møte et arbeidsliv som har minst like høye krav?

Om vi ikke makter å både skulle utføre arbeidsoppgaver i skolen og ha et sosialt liv, hvordan skal vi da klare å stå i en jobb, være en del av et lokalsamfunn og ha barn?

Jeg beklager å måtte avsløre den store, stygge ulven, men jeg savner videregående. Det var helt fantastisk å ha så lite plikter, jeg kunne ha så stort fokus bare på meg selv og å ha så lite konsekvenser.

Lise-Marie om sine egne meninger: – Det blir ofte mye bråk når jeg skriver

For norsk ungdom møter svært lite konsekvenser. Vi har et system som plukker oss opp, uansett hvor selvforskyldte utfordringene våre er. Vi kan slutte på skolen, ikke være motivert til å klare å ta vare på oss selv og være ansvarlig for egen fremtid, og samfunnet tar like herlig hånd om oss. Vi slipper rett og slett å ta det store ansvaret.

Mediene koker over med hvor synd det er på stakkars norsk ungdom. Og det er faktisk helt motbydelig.

Lise-Marie Sommerstad, TBs lørdagsspaltist

Likevel får vi det til å høres ut som ingen andre i verden har det så hardt og vondt og vanskelig som oss. Kan det være at vi rett og slett møter så lite motstand, og er så vant til å få alt rett i fanget, at vi rett og slett er blitt svake?

Vi møter ikke motstand, og klarer ikke å takle den? Er vi så vant til å høre hvor fantastiske, vakre, flinke og smarte vi er at den dagen vi ikke er helt i toppsjiktet, klarer vi ikke å takle det?

Skal vi virkelig fortsette å sy enda større puter under armene og rundt hodene våre, eller er det på tide at norsk ungdom selv tar seg i nakken og foretar en realitetsorientering?

Jeg klarer ikke unngå å tenke at om man kjenner etter lenge nok, vil alltid noe gjøre bitte litt vondt. Går du å kjenner på den vondten lenge nok, blir det vondere og vondere. Problemet er at det er så egosentrisk og perspektivløst.

Som samfunn har vi virkelig større problemer enn at det finnes mennesker som både er vakre, er profilert i mediene og gjør det godt i arbeidslivet. Sånn har de alltid vært, og slik vil det alltid være. Å skjerme ungdom fra verden er ikke en løsning.

Jeg har virkelig aldri vært så kvalm som da jeg så «Sykt perfekt» og man går til psykolog fordi man noen ganger må gå ut av huset med skeiv eyeliner.

Lise-Marie om deling på Facebook: «Jeg skulle ønske det var lettere å få folk til å hjelpe uten at det skal deles på Facebook»

Det er ingen som kan presse deg uten at du lar deg presse. Og vet du hva? Som forelder så er det din oppgave å gi barna dine hode til å møte virkeligheten. Før eller siden kommer vi jo til å vokse ut av mors trygge favn.

Jeg er drittlei. Det er på tide å slå opp i ordboka og lære seg forskjellen på ideal og krav, og ta en liten tur inn i seg selv.

Lise-Marie Sommerstad, TBs lørdagsspaltist

Personlig er jeg så glad mine foreldre har vært rimelig realistiske hele oppveksten min.

Mediene koker over med hvor synd det er på stakkars norsk ungdom. Og det er faktisk helt motbydelig.

Barnefamilier drukner i Middelhavet. Hvor mange unge har egentlig hørt om konflikten i Vest-Sahara? Afrikanske albinoer blir lemlestet, og kroppsdelene deres blir solgt.

Unge mennesker blir henrettet for å være født i feil familie, eller forelske seg i feil menneske. Ungdom ser ikke familien sin, fordi de bruker all sin tid på å tjene nok penger til å gi dem en utdannelse, og en sjanse til å komme ut av fattigdom. Tenåringer forsørger småsøsknene sine, fordi foreldrene er døde.

Jeg er drittlei. Det er på tide å slå opp i ordboka og lære seg forskjellen på ideal og krav, og ta en liten tur inn i seg selv. Vi er en generasjon egosentriske, bortskjemte og sutrete individer, og jeg er lei av å bli stakkarsliggjort.

Les også: Lise-Marie Sommerstad (Sp) drapstruet etter leserinnlegg 

Det er viktigere ting enn antall likes på Instagram. Om det er så hardt for deg at du må til psykolog fordi du har feil eyeliner, får du ta ansvar selv. Slett instagramkontoen, skru av annonser på Facebook og bruk YouTube til å se noen tutorials om Photoshop.

Voks opp, og fokuser på å lære barna dine å være sterke og ta en utfordring. For helt ærlig, det er virkelig ikke synd på oss, bortsett fra at vi totalt mangler evnen til å se noen andre enn oss selv.

Jeg har ett ønske. Neste gang du ser noen du føler får til ting så mye bedre enn deg, la deg inspirere. Fokuser på hva du kan oppnå, ikke hva andre har oppnådd og som du ikke har fått til.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.