På Facebook blir vi bombardert med all den krampaktige hyggen folk gjør sammen. Hvorfor er det skam å være alene?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Hvorfor skal det å være alene føre til ensomhet?

DEL

MeningerJeg kan kjenne jeg blir glad bare av tanken. Lyden av egen pust, av et enkelt ølglass som fylles til randen, en tom sofa. Bare meg og de gode myke putene.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kan tenke meg noe bedre enn en lørdagskveld dønn alene. Med vinkartongen og tacoen på salongbordet, ullteppe over meg, Lindmo på TV-skjermen og hele sofaen for meg selv når jeg et nivå av lykke som nesten er ubeskrivelig, det nærmeste jeg kommer Nirvana.

Men å si dette høyt skaper blandede følelser hos folk. «Stakkars, det høres ensomt ut.» «Har han ikke venner?» «Er han alkoholiker som drikker alene?»

For vi skal alltid hygge oss, sammen. Alltid kose oss, sammen. Med venner og kjærester. Kanskje bortsett fra i naturen da. Det er kun på ski eller fjelltur man får lov til å like å være alene. Ellers blir det sett på som trist, patetisk nesten.

LES OGSÅ: Når inviterte du sist en bekjent hjem på middag, spør Jakob Semb Aasmundsen

Grobunn for skam

Denne ideen, denne forventningen, om at det å være sosial er nøkkelen til lykke, speiles i den falske, virtuelle verden.

På sosiale medier som Facebook, Instagram og snapchat blir vi bombardert med all den krampaktige hyggen folk gjør sammen. Enten det er stemningsrapporter fra kortspill på hytta, snaps fra en natt på fylla, eller «posere med kafé latte»-bilder fra bytur.

Bortsett fra bilder foran speilet på treningsstudio, er det meste av det vi idealiserer og romantiserer knyttet til å være med andre.

Jeg sier ikke at det ikke er bra å være sosial, men jeg tror at denne illusjonen om at lykke kun er begrenset til samvær paradoksalt nok fostrer mer ensomhet. Det gir nemlig grobunn for en stor skam, en skam som hvisker oss i øret: Du er ikke er likt. Du er ikke kul nok. Du er ikke bra nok.

Skammens mantra er at vi er unormale som tilbringer tid i eget selskap.

LES OGSÅ: Vi må slutte å seksualisere mektige menn. Jeg har gjort det selv.

En av fire er ensomme

Men dette er selvfølgelig en stor løgn. Mange situasjoner, hendelser og følelser i livet oppleves alene. Vi lever tross alt først og fremst i vårt eget hodet. Sånn er det bare. Hvis man skammer seg over det kan det gå galt.

Kanskje spesielt når man er ung. Ungdata-undersøkelsen viser at ungdom i dag er mer ensomme enn noen gang: hele en av fire ungdommer rapporterer at de sliter med ensomhet.

Selv om det er mange faktorer som gjør at ungdomstiden kan være en depressiv berg-og-dalbane, er jeg overbevist over at noe av ensomheten produseres fordi vi ikke lærer at alenetid er en fin ting.

Jeg husker at jeg følte på dette da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Skamfølelsen kom krypende da jeg så alle de glade sosiale fjesene på sosiale medier, mens jeg selv kanskje satt alene hjemme.

Jeg hadde både nok venner og familie, folk som jeg var glad i – men det kom i bakgrunnen når alenetidsskammen skylte over meg. Jeg trodde jeg var rar som ikke var med andre hver dag, hele tiden.

LES OGSÅ: Kjærlighet har ingen grenser. Bortsett fra hudfarge.

En viktig ingrediens

I dag har jeg greid å få bukt med aleneskammen, i hvert fall mesteparten av tiden. Dette skjedde da jeg flyttet til utlandet, og jeg ble tvunget til å tilbringe mye tid på egen hånd, blant annet på grunn av språk og kulturforskjeller.

Jeg skjønte da at det å være alene ikke bare er naturlig, men at det også kunne være bra.

Ikke det at det er suksessoppskriften på et lykkelig liv, men jeg tror det er en viktig ingrediens. I hvert fall har det blitt det for meg.

For når jeg er alene kan jeg tenke klart, da kan jeg uforstyrret sortere inntrykk og reflektere. Når jeg er alene kan jeg slappe av, da kan jeg puste ut og sette pris på meg selv.

LES OGSÅ: Er du stolt over at du ga 500 kr til TV-aksjonen? Hvor mye har du brukt på oppussing og interiør i år?

En kunst å beherske

Ikke minst, da jeg lærte å trives i eget selskap begynte jeg virkelig å trives i andres, og glede meg over de menneskene jeg har i livet mitt.

Da ble det virtuelle, instagram-bilder og overfladiske sider av livet, nettopp det: overfladisk og uviktig. Da sprakk illusjonen om at det er kvantiteten som betyr noe.

Vi bør derfor omstille oss, og begynne å framsnakke kunsten å være alene. Vi må sørge for at dette er blir en egenskap som alle streber etter å beherske.

Hvis du har mulighet, øv deg i kveld: God mat på salongbordet, ullteppe over deg, Lindmo på TV-skjermen, og tom sofa. Bare deg selv og putene. Helt uten skam.

Jeg gleder meg i hvert fall allerede.

LES OGSÅ: Kjetil Rolness radbrekker Jakobs jammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags