Hvis man er en rabiat superbitch fungerer det – men ikke å anbefale for meg over 70 år

VRIEN OPPGAVE:Vi er på Jarlsberg, ved rundkjøringa der, og må krysse veien for å komme inn til dyrlegen. Bagateller for bileiere. Fotgjengere har ikke tjangs, skriver Ruth Arntzen.

VRIEN OPPGAVE:Vi er på Jarlsberg, ved rundkjøringa der, og må krysse veien for å komme inn til dyrlegen. Bagateller for bileiere. Fotgjengere har ikke tjangs, skriver Ruth Arntzen. Foto:

Av

I går var vi ute i hardt vær, bikkja og jeg. Både på den ene og den andre måten, og helt utilsiktet, må man vel si.

DEL

MeningerSaken var at BamseBollemann, bikkja, måtte til dyrlegen. Det tar ca. en halvtime å gå dit, en passe lang tur ned og en passelig tur opp, og så litt kaffe og smågodt av forskjellig slag for å belønne oss selv for en fin, lang tur. Tørrforsnacks til hunden, en og annen Japp-bit til meg.

Slik var planen.

Den fikk seg en og annen trøkk underveis.

Vi er på Jarlsberg, ved rundkjøringa der, og må krysse veien for å komme inn til dyrlegen. Men – det er søren ikke enkelt hvis man ikke har bil. For å komme dit, må man gjennom rundkjøringa, svinge direkte fra den og inn til dyrlegen, og når man kjører ut igjen, er man midt inn rundkjøringa igjen.

Bagateller for bileiere. Fotgjengere har ikke tjangs!

Fortauer og fotgjengeroverganger må man se langt etter, enten man skal til Tønsberg eller kommer derfra. Man må gå i minst fem minutter den ene eller den andre veien for å finne en bit fortau og et busstopp og et mulig fotgjengerfelt også. Det hjelper bare så lite siden det ikke er busstopp ved dyrlegekontoret og man må kjøre langt forbi før man får gå av. Så kan man jo ta bussen tilbake, da, bare for å oppdage at heller ikke på den sida er det busstopp ved dyrlegen, og så står man der. Eller busser. Fram og tilbake, fram og tilbake.

Uten bil er det som sagt vanskelig. Men noen valg gis:

1. Man kan ta drosje.

I går var det imidlertid saktekjøring og venting i Hogsnesbakken på grunn av veiutbedring, og jeg ville fått høy puls av å sitte i ei drosje og se kronebeløpet øke, og øke, mens vi sto stille i kø.

Men man kan altså ta drosje. Begge veier. Drosjer kan dette med rundkjøringer.

2. Man kan kjøre buss.

Hvis man er en smule rabiat og superbitch, fungerer det slik: Man ber sjåføren dempe farten og åpne døra idet den er rett utenfor innkjøringa til dyrlegen, og så hopper man ut i fart med bikkja i armene, lander støtt på begge bein og strener inn til dyrlegen. U go girl!

Ikke å anbefale når man er over sytti!

3. Man kan gå til fots.

Problemet oppstår for alvor når man må krysse gata ved rundkjøringa. For det må man, nemlig! Og det er farsken meg farlig. I går sto jeg og venta til bilkøen fra Hogsnesbakken var stilnet, da var det lettere å få oversikt over biltettheten ellers og sikte seg inn på et innsmett. Jeg mente veien var klar, og la i vei med bikkja i favn. Jeg var halvveis over til rundkjøringsmidten da en dame i en liten bil kom ut fra intet på vår venstreside. Hun vil nok si at det var bikkja og jeg som kom ut fra intet. Jeg måtte ta et tigersprang og hun måtte ta en formidabel unnamanøver, og det er bare takket være henne at vi kom oss unna en ulykke alle tre. Det var min skyld helt og holdent, og jeg ber så inderlig om unnskyldning.

Jeg har før krysset veien når vi skulle til dyrlegen, men da gikk jeg langs grøfta et stykke bort fra rundkjøringa, og sto på veiskuldra med bikkja i armene og så hjelpeløs ut, helt til en vennlig mann slakket på farten og lot oss krysse veien. Hvorfor jeg denne gangen hadde funnet på å krysse rundkjøringa, selve rundkjøringa, aner jeg ikke. Så utrolig tankeløst, enda det var trafikken jeg ville holde øye med.

Inne hos dyrlegen var jeg ennå ganske rystet. Dyrlegen bestemte at hun skulle ta meg og bikkja i sin bil og kjøre oss gjennom rundkjøringa og et stykke opp mot traverbanen. Gjett om jeg var takknemlig.

GOD SERVICE: Dyrlegen bestemte at hun skulle ta meg og bikkja i sin bil og kjøre oss gjennom rundkjøringa og et stykke opp mot traverbanen. Gjett om jeg var takknemlig, skriver matmoren til hunden BamseBollemann.

GOD SERVICE: Dyrlegen bestemte at hun skulle ta meg og bikkja i sin bil og kjøre oss gjennom rundkjøringa og et stykke opp mot traverbanen. Gjett om jeg var takknemlig, skriver matmoren til hunden BamseBollemann. Foto:

Nå hadde vi en 30-minutters fredelig spasertur hjem til hundegodis og smågodt. Det regnet litt, men det er vi blitt vant til.

Etter 10-20 meter regnet det mer, veldig mye mer. Jeg måtte slå opp hetta på anorakken. Mens jeg holdt på med dét, begynte det å hagle. Ikke mye, bare sånne eksotiske småkorn. Med ett smalt det noe så malabarisk til høyre for oss. Tordenskrall så det holdt. Bikkja gjorde omtrent baklengs salto og var oppe i armene mine før jeg visste ordet av det.

Vi roet oss ned og trasket videre. Ville vi hjem, måtte vi gå. Haglene kom tettere og ble mye større enn jeg noen gang har sett. For en liten hund var det nesten ondt for hvert hagl som smalt ned på ryggen hans.

Så kom berginga, i form av en liten bil med kvinnelig sjåfør som sveiva ned ruta og spurte om vi ville sitte på, eller? Gjett om vi ville. Hun så at både hund og eier var dyvåte, men plukket oss opp likevel. Stor takk til henne. Nå hadde vi skyss helt fram til Mæhles gartneri, der bilveien slutter og en koselig grusvei begynner.

Vi sto en stund i døråpninga på gartneriet. Haglene hamret mot taket, folk måtte rope til hverandre for å bli hørt. Etter ei stund ble jeg lei både av spetakkelet og av å holde på en våt og vettskremt hund. Ville vi hjem, måtte vi gå, som sagt, enten det hagla eller ei. Jeg ropte til en dame om hun kunne være så snill å trekke opp hetta mi, men det viste seg at den var så tett sammensnørt at ørene mine kom i veien og sto i fare for å slippe taket, liksom! Bare det som manglet.

Vi plaget oss frossent hjemover den siste 5-minuttersbiten. Bikkja var våt og trasket avgårde med sofa i blikket. Hjem, kjære hjem, takk.

Jeg vasset med og var våt, arrig og oppgitt, men så slo det meg: Vi kunne egentlig være glad for at vi splasha rundt i hagl og vann! Vi hadde ikke kunnet dét om møtet med den bilen i rundkjøringa hadde endt annerledes.  Uten den unnamanøvren fra en dyktig sjåfør …

Spørsmålet blir? Er det virkelig umulig for veivesenet å finne en utvei så fotgjengere kan komme seg inn til dyrlegens kontor uten å risikere eget og andres liv?

Det er vel de færreste dyreeiere som kommer til fots, kanskje derfor det ikke har vært prioritert. Men må det være slik?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags