Jeg har alltid hatt en veldig liten intimsone. Mannen ved siden av på bussen er nå langt inni den.

Foto:

Av
DEL

MeningerBussen er full. Folk må stå. Jeg er på vei fra jobb og finner et ledig sete på bakerste rad. Helt innerst ved vinduet. Det er to ledige seter ved siden av meg. Bussen stopper. Flere kommer på og en mann setter seg på setet ved siden av.  Vi er i Norge, vi er i Oslo, folk setter seg ikke ved siden av hverandre på bussen med mindre det er absolutt nødvendig. Ok, tenker jeg. Det var jo den eneste ledige plassen. Flytter meg bittelitt nærmere vinduet, selv om jeg ikke kommer nærmere. Den bakerste raden på bussen er over hjulet. Det humper og rister litt ekstra. Mannen har en takeaway-kopp med kaffe i hånda som er nærmeste meg. Han tar hyppige slurker av koppen. Jeg tenker at jeg ikke orker at han skal søle noe kaffe over meg nå, han veiver litt med koppen når vi kjører over en hump. Pass deg, tenker jeg. Etter hver slurk kommer et slags stønn ut av munnen hans. Aaaahhh. Jeg har propper i ørene, likevel kan jeg ikke unngå å høre det. Aaaaahhh. Jeg ser på de rundt meg, ingen reagerer. Ok, tenker jeg.

Han sitter jo bare å drikker kaffe på bussen, det må jo være lov. Skrur volumet bittelitt opp på telefonen. Det kommer enda en person opp til oss, setter seg på setet ved siden av mannen. Dette kan være hvem som helst, jeg vet ikke, ser ikke den veien. Holder blikket stivt ut av vinduet. Mannen flytter seg et par centimeter nærmere meg. Han må visst ha enda litt mer plass. Armen min som er nærmest vinduet ligger klint inntil glasset nå. Aaaaaahh, sier mannen. Jeg skrur opp volumet. Jeg har veska i fanget, armene holder hardt rundt den, ikke fordi jeg er redd for at den skal forsvinne, men fordi jeg ikke vet hvor ellers jeg skal ha armene. Mannen legger hånda på låret sitt. Ok, tenker jeg. Det må jo være greit, det er hans hånd og hans lår. Han tar en ny slurk av kaffen. Aaaahh, sier han. Jeg kommer ikke nærmere vinduet.

Spalten fortsetter etter bildet ...

TETT PÅ: Hverdagintimiteten kan være en utfording i seg selv.

TETT PÅ: Hverdagintimiteten kan være en utfording i seg selv. Foto:

Jeg husker på barneskolen, da var det alltid noen, de irriterende guttene, som løp rundt meg og lekte leken ”lufta er for alle”. Den gikk ut på å veive med armene mest mulig foran ansiktet mitt, fordi, lufta er jo for alle, og det måtte jeg bare akseptere. De tok jo ikke på meg, de gjorde meg ikke noe, men fytti så ubehagelig det var. Og det visste de godt. Mannen ved siden av meg har sin egen hånd, på sitt eget lår, han drikker av sin egen kaffekopp og sier ingenting til meg. Likevel føler jeg på et sterkt ubehag. Jeg har alltid hatt en veldig liten intimsone. Mannen er nå langt inni den. Men kan jeg si ifra om det? Har jeg rett til å be han om å sette seg litt lenger bort? Det er jo ikke plass, det er stappfull buss og jeg føler et ubehag. Men er det hans skyld?

LES OGSÅ: Erlend (27) gikk på en smell etter suksessen: – De bare pushet og pushet og pushet.

Jeg blir forvirret av mine egne tanker rundt dette. Mannen gjør ikke egentlig noe feil, lufta er jo for alle og jeg har ikke noe å ”ta” han på. Han sitter bare på bussen, som en helt vanlig passasjer. Men jeg føler et sterkt ubehag ved å ha han så nærme meg. Hånda hans kryper mot kneet, nå ligger håndflaten hans krummet rundt kneskåla. Centimeter unna mitt eget lår. Tenker han over dette? Er dette bevisst fra hans side? Vil han få meg til å føle meg ukomfortabel? Jeg vet ikke.

Jeg vil reise meg opp og late som jeg skal av bussen. Men i virkeligheten er det lenge til jeg skal av og det ville bli for dumt og reise seg bare for å stå foran døra i flere minutter. Da ville han jo forstå at jeg gjorde det for å komme meg unna han. Eller ville han det? Er dette tanker som bare foregår i mitt hode?

Jeg bestemmer meg for at jeg ikke har rett til å si ifra, objektivt sett gjør han jo ikke noe mot meg. Likevel føler jeg et så sterkt ubehag at jeg går av noen stopp for tidlig. Lufta er for alle, lufta er for alle.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags