Jeg kan skrive om valget som nettopp var, om hatretorikk og polarisering. Eller hva med miljøet, jeg er engstelig for klimaendringene, jeg kan skrive om det. Eller jeg kan skrive om presidenten Trump, jeg er redd for Trump, hva med ham? Og hva med de høyreekstreme vindene som blåser forbi oss, eller alle ekstreme vinder, jeg er livredd alt som forvaltes på lukket vis, jeg er redd for det også, jeg kan skrive om noe sånt.

Men jeg skal ikke skrive om noe av dette. 

Jeg skal skrive om verdien av et dikt.

Vær i ordene

Verdien av et dikt som du finner frem til. Verdien av det stille diktet som ligger der på arket sitt. Ordene som venter på deg og som du skal lese, ett ord av gangen. Stille. Inne i deg. Gjør det. Les et og et ord. Pust rolig. Vær i ordene. Noen har ment noe med disse ordene, men du skal ikke tenke på det, tenk på dem som dine ord. Det er ditt dikt, det er deg diktet skal flytte inn i. Det er dine rom det skal finnes i. Ikke gjør det vanskelig, ikke tenk på det som en øvelse. Men ta deg tid. Gi diktet tid. La diktet virke. Og så, så kan det skje. Diktet begynner å leve. I deg. Kanskje lager det lys et sted, et sted du ikke har vært på lenge. Lys over noe du glemte du kunne noe om, en følelse du hadde glemt du hadde, en god følelse som våkner opp og bor hos deg resten av dagen og de som kjenner deg tenker at du er ekstra vakker i dag fordi du er så glad.

Eller kanskje det lille diktet puster liv i en sorg du bærer på uten at du er bevisst hvor tungt du bærer, men nå merker du og du lener deg tilbake, sitter stille en stund og snur rundt på den bølgen av savn som skyller gjennom deg og etterpå kjenner du deg helere, roligere, du er blitt venn med noe du har holdt tilbake.

Ikke for pyser

Eller kanskje åpner diktet nye rom. Kanskje vender det opp ned på noen tanker du tenker på. Tanker som ikke er konstruktive for deg eller noen andre. Som holder deg fast et sted som ikke er bra, et sted som for eksempel kan handle om bitterhet mot noen som har gjort noe du ikke klarer å legge bak deg, sinne og bitterhet som bidrar til at du gjør ting som ikke gjør godt. Men diktet når inn dit, inn til det rommet du har bygget selv og som du kjæler og pleier med, som du forfekter er rettmessig, men diktet, diktet klarer å liste seg inn, og det stopper opp, stille, slik diktets natur er, og det blåser varmt og raust på alle steder der inne slik at det myke i deg blir sterkere, det myke tar overhånd, det blir sterkere enn det bitre, stillestående og visst gjør det vondt. Å bygges om er ikke for pyser. Men pyser kommer seg heller ikke videre, det er det bare de modige som gjør.

Eller kanskje lager diktet en forståelse for hvordan andre føler og tenker. Du overraskes først over denne dimensjonen diktet viser for deg, for det er ikke gjenkjennelig og vi strever ofte med det som vi ikke kjenner til, men så, så lukker du opp, hele døren din, og du ser at også i deg kan det bo innsikt i dette, det de andre føler og tenker. Selv om det ikke representerer deg eller hvem du er. Men du kan forstå nå, og slik skjer det mirakler mellom mennesker som inntil da har holdt avstand til hverandre, det rekkes ut hender, det nikkes, det aksepteres og det kommuniseres respekt og fred og forståelse og alle fine ting vi mennesker kan få til sammen. Hvis vi vil.

Endrer og beveger

Ja. Jeg vil skrive om dette lille og stille, men akk så sterke diktet som endrer og beveger og dytter og åpner opp og bygger om. 

Og kanskje, kanskje skal jeg sende et lite dikt til en statsleder eller to.