Midtlivsoppdatering: – Nei, du kan ikke bli hva du vil hvis du bare jobber nok

Midt i livet er lærdommen at livet kan være vanskelig, men det er ikke så verst heller.

DEL

SkråblikkKan det være så vanskelig? Nei, ikke akkurat i dette tilfellet. Det eneste jeg har gjort for å bli mann (44), er bare å holde meg i live lenge nok. Og det er vel strengt tatt ikke noen kunst i dette landet. Vi får i alle fall nok mat, ulykker og sykdommer er sjeldne, og statistisk sett har jeg flere tiår igjen her nede.

Det er vel bare å se det i øynene: Aldri tidligere har så mange hatt så gode muligheter til å leve så lenge og så godt som nå. For et par mannsaldre siden regnet man ikke med å se alle barna vokse opp, derfor produserte man gjerne åtte-ti stykker. Fikk du et kutt i fingeren, kunne det gå betennelse i det, og for mange var det rett og slett døden. For mange var det vanlig å gå sulten til sengs. Ikke rart mange lengtet vekk fra denne jammerdalen.

LES OGSÅ: Er det noe som er helt sikkert, er det at man ikke eier sin egen historie hvis man har delt den på en eller annen måte

Jeg er ikke redd for kutt i fingeren og jeg kan i hvert fall ikke huske at jeg har lagt meg på tom mage. Der har vel heller problemet ofte vært motsatt, om sant skal sies. Og jeg ser definitivt ikke på vår del av verden som en jammerdal. Likevel kan jeg av og til kjenne på frykt, en frykt jeg tror mange deler: Frykten for å ikke strekke til, for å ikke være god nok og for å dumme seg ut.

Derfor vil jeg (i klassisk patroniserende stil) si til ungdommen: Det hjelper ikke alltid å bli middelaldrende, også kjent som mann (44). Selv en to meter mann med lite hår og grånende skjegg der badevekta viser tresifret, kjenner seg av og til som den lille gutten som på skolen eller i familieselskapet sier noe – som i det det er sagt – framstår som fullstendig idiotisk og malplassert. I hvert fall i hodet på den lille gutten. Og mens rødmen brer seg til hårrøttene, lagres følelsen dypt nede i hjertet for så å sprette fram når man har et lite øyeblikk for seg selv. Så kan man sitte og kjenne seg tufs og dum.

Men det er da alderen hjelper. Gradvis kommer forståelsen av at det ikke er så farlig. Alt går over, og det meste er verre inni ditt eget hode enn ute i den virkelige verden. Shake it off, som poeten Taylor Swift sier.

LES OGSÅ: Slik får du lykkelige og selvstendige barn

Mye verre er erkjennelsen som kommer snikende om at man slettes ikke kan bli alt man vil bare man jobber og står på. Tidlig ble det klart at det å ta medaljer i turn overhodet ikke var kompatibelt med en lang og tung kropp. Lengdebegrensningen slo også i hjel drømmen om å bli jagerflypilot eller astronaut. (Hadde jeg vært ti centimeter lavere, kunne jeg glatt blitt første nordmann i verdensrommet, det er jeg sikker på.) Musikerdrømmen ble knust da jeg oppdaget hvor mange som prøvde å leve av å spille. Og hvor mange er det egentlig plass til på toppen i et selskap med tusenvis av ansatte?

Igjen vil jeg si til ungdommen: Du kan ikke bli hva du vil hvis du bare jobber nok. Det er begrenset antall plasser på toppen. Det er lov å prøve, men ikke regn med at alt går slik du vil. Får du deg en jobb der 70 prosent er greit og resten er kjedelig, skal du være fornøyd. Går det som pessimistene tror, skal du forresten i framtida være fornøyd om du får deg jobb.

Så igjen vil jeg si: Kan det være så vanskelig? Ja og nei. Livet er ikke bare lett, men det er ikke så vanskelig heller. Det er bare å leve.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags