Gå til sidens hovedinnhold

Det var den dagen jeg ble beskyldt for å ha tatt permanent

Artikkelen er over 2 år gammel

Det var hardt å være puddelrocker på sent 80-tall. Spesielt når du hadde rødt hår og masse krøller.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg må bare si det med en gang. Jeg ble noen ganger mobbet for å ha rødt hår da jeg var liten. Mamma fortalte meg en gang at jeg hadde kommet helt fortvilet inn og spurt heseblesende;

– Mamma, er håret mitt fortsatt rødt?

– Ja, svarte hun.

– Men når blir det svart, da, spurte jeg, og hun så på meg og la hodet på skakke, slik bare mødre kan. Men nok om det!

Et forbaska stort problem

Da jeg skulle konfirmere meg hadde jeg bestemt meg for å spare mitt røde hår til å bli puddel-langt. Du vet, så langt som gutta i Europe, Poison og Bon Jovi hadde. Det var tøft, det.

Men det var bare et problem. Et forbasket stort problem, for å være ærlig.

Håret krøllet seg jo mer og mer etter hvert som det grodde. Det så ut som det ble kortere og kortere - samtidig som det i realiteten ble lengre og lengre. Jeg var helt fortvilet. Det kom til å ta mange mange år for meg å få langt hår MED KRØLLER. Men så fant jeg løsningen på problemet. Jeg kunne få langt slett hår på rekordtid. Løsningen min ble; Helhjelm og sofa.

Jeg skulle straks fylle 16 år – og med en hjelm trygt på hodet ble jo håret slett og fint. Etter hvert fant jeg ut at hvis jeg kombinerte hjelmen med å sitte i sofaen og strekke håret, slik at håret kom mellom ryggen og sofaen, så tredoblet jeg lengden på håret etter en liten halvtime.

Det ble redningen. Men også en forbannelse. Jeg måtte jo stå opp grytidlig hver morgen for å «stryke» håret før jeg dro på skolen. Dette holdt jeg på med i drøye to år.

Kjæresten tok meg på fersken

Jeg husker jeg skulle få besøk av min nye kjæreste. Jeg hadde blitt 18 år. Hun var tidlig ute, og jeg satt på rommet mitt og drakk en øl og hørte på Kiss. Med helhjelmen på, så klart. Jeg kunne ikke risikere at min flamme skulle tro jeg hadde krøller. Det skulle tatt seg ut! Men mamma slapp henne inn uten at jeg visste det, og kjæresten min tok meg på fersken mens jeg drakk av flasken inn gjennom det åpne visiret. Piiiinlig!

Men en dag var det nok. Og det skulle jeg angre bittert på.

Det nærmet seg russetiden, og jeg var drittlei av å bruke så mye tid på stryke håret med hjelm og sofa en time hver eneste dag. I tillegg hadde mopeden sviktet meg. Jeg tok beina fatt, og travet til skolen med vått hår. Da jeg kom fram til skolen så var håret blåst tørt av vårvinden.

– Næmmen, se på Rønningen a, han har tatt permanent, sa en av mine mindre gode klassekamerater i plenum. Latter!

Som du sikkert skjønner var det umulig å nekte. Hva skulle jeg si? «Nei, du skjønner jeg har sittet med helhjelm i sofaen i X antall timer de siste pår årene for å unngå krøller.» Jeg vet ikke hva som var mest pinlig, jeg. Det å bli han derre hjelmfyren, eller han derre med permanent.

Krøllene er der fremdeles, men jeg har fortsatt mine triks for å skjule krøllene når jeg måtte ønske det. For det første har jeg kort hår, og for det andre så har jeg kjøpt meg ny scooter og tilhørende helhjelm.

Kommentarer til denne saken