Fredsmarsjen i Tønsberg: Hvorfor er vi så få?

FREDSDAGEN: I flere år har den vært markert i Tønsberg, men hvorfor er vi så få? spør artikkelforfatteren. Bildet er fra arrangementet for to år siden.

FREDSDAGEN: I flere år har den vært markert i Tønsberg, men hvorfor er vi så få? spør artikkelforfatteren. Bildet er fra arrangementet for to år siden. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

I ganske mange år har FNs internasjonale fredsdag, 21. september, vært markert også her i Tønsberg. Et stille opptog, som de senere år har startet ved fredstreet på veien opp til Slottsfjellet. Ikke den store skaren, men media har allikevel stilt opp, prisverdig nok. Men hvorfor er vi så få?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Når man ser tilbake på livet, er det gjerne ett og annet man ville ha gjort annerledes. I min ungdom skulle jeg ha vært militærnekter. Jeg var bare ikke der da. Men jeg husker meget godt hvordan jeg tenkte – sannsynligvis slik de aller fleste av oss tenker: Krig vil vi alltid ha, og jeg må gjøre min plikt. «Krig vil vi alltid ha» – dette er det skjebnesvangre, deterministiske tankemønsteret, som binder oss, og som gjør at verden ikke kommer videre. For hvorfor skulle vi alltid måtte ha krig?

Det vi kan gjøre noe med

Jordskjelv, tsunamier og orkaner vil alltid kunne true menneskeheten, uavvendelige naturfenomener som de er. Men krigføring er intet uavvendelig naturfenomen. Krigføring er helt og holdent menneskeskapt. Dermed står det i menneskelig makt å avskaffe hele dette eldgamle barbariet.

LES OGSÅ: Svømmeturene var litt annerledes da Tove vokste opp: – Vi pleide stå på to bomber

Den klassiske reaksjon man blir møtt med som pasifist, er denne: «Hva ville du gjøre om fienden kom på døren for å drepe deg og din familie»? Det umiddelbare motspørsmål er da: Er verden blitt bedre, eller har jeg det særlig godt, om jeg har drept en eller flere, og slik skapt en større eller mindre sørgeskare? Det langsiktige motspørsmål er dette: Vil vi virkelig fremdeles ha det slik i denne vår verden om – la oss si – 100 år: Jeg er ikke enig med deg, derfor skyter jeg deg ...? Eller kan vi komme dit hen at alle konflikter henvises til den siviliserte oppfinnelsen som heter forhandlingsbordet?

Krig ingen løsning

Historien viser at det alltid har vært krig i verden. Den viser oss samtidig at krigføring aldri har løst noe som helst. Tvert om: Hat avler hat. Det er en livslov. For 2000 år siden viste Kristus oss en annen vei: «Elsk deres fiender. Velsign dem som forbanner dere». Dette er impulsen som kan bryte den onde sirkel og forandre verden. Vi ser det bare ikke. Endog Kirken ser det ikke – etter 2000 år! Barbariet fortsetter, og det «siviliserte Vesten» er med på premissene. Kirken også, med feltprestkorpset og det hele.

Bak alt dette står uhorvelige økonomiske interesser: En enorm våpenindustri, som skaffer sysselsetting og profitt av umåtelige dimensjoner. Det sier seg selv at dette kyniske maskineriet ikke er lett å stoppe.

Mindretallets tyranni

Og de ansvarlige? Noen ytterst få – despoter som har fått en makt de aldri skulle ha hatt. De sinte fedre. Mens de aller fleste mennesker er av god vilje. De vil det gode, og de er fredselskende – de absolutt aller, aller fleste! Det er mindretallets tyranni som rir verden. Men fredsbevegelsen – hvorfor er vi da så få?

Nelson Mandela ble en gang spurt: «Hva mener du om Vestens sivilisasjon?» Svaret kom ganske umiddelbart: «Det ville være en god idé!» Kanskje vi skulle ligge litt lavt i terrenget med alt det fine snakket om vår vestlige sivilisasjon. I hvert fall enn så lenge.

Arne Rodvelt Olsen

Tønsberg

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken