Jeg fikk ingen støtte fra daværende fylkesordfører Per-Eivind Johansen. Uttrykt i næringslivstermer vil nåværende fylkesrådmann Øyvind Sørensen kutte snorene i den fallskjermen hans forgjenger ga meg

AVTALE: At fylkesrådmannens verdensbilde er noe annerledes enn mitt, slik han prosederer i pressen, gir jeg ham helt rett i. Ikke bare når det gjelder kompensasjon. Det har prosessen vist, skriver Vidar Thorbjørnsen. Foto: Asle Rowe

AVTALE: At fylkesrådmannens verdensbilde er noe annerledes enn mitt, slik han prosederer i pressen, gir jeg ham helt rett i. Ikke bare når det gjelder kompensasjon. Det har prosessen vist, skriver Vidar Thorbjørnsen. Foto: Asle Rowe

Av

Pressen har i den senere tid, naturlig nok, vært opptatt av konflikten som har oppstått mellom Vestfold fylkeskommune og meg vedrørende min avtale. Jeg ønsker derfor å gi min versjon av bakgrunnen for avtalen og fylkeskommunens håndtering av saken.

DEL

MeningerLa meg først si at jeg har stor forståelse for at folk flest mener det er uforståelig og umoralsk at jeg kan motta millionlønn uten å jobbe. Men når det er sagt, er det naturlig å stille spørsmålet: Hvordan og hvorfor er dette mulig? Og hvem er ansvarlig for den situasjonen som har oppstått? Fylkeskommunen eller meg?

Bakgrunn for avtalen

For ca. 10 år siden varslet jeg daværende fylkesordfører Per Eivind Johansen om at vår sjef, fylkesrådmann Mette Bjune, var uegnet som leder, og svært ødeleggende for organisasjonen. Noe en samlet ledergruppe var enige om.

En tid etter oppsto det en intern situasjon, som Bjune og jeg skulle løse sammen.

Etter at situasjonen var håndtert, ba hun om en tilbakemelding om hvordan jeg syntes hun hadde taklet situasjonen. Min ærlige tilbakemelding falt ikke i god jord, noe som resulterte i at jeg måtte fratre min stilling som kulturdirektør.

Hun meddelte meg noen dager senere at hun og fylkesordføreren var enige om at jeg måtte forlate min stilling, og at de ville tilby meg en avtale. Situasjonen var absurd. Jeg hadde varslet på en leder som av ulike årsaker ikke var i stand til å lede. Paradoksalt nok ble det meg som ble presset til å forlate min stilling som kulturdirektør, en stilling jeg trivdes svært godt i, og hvor jeg også hadde gode resultater å vise til. Jeg var midt i min mest produktive yrkeskarrière, var glad i mine kollegaer og hadde opparbeidet solid kompetanse innenfor fagområdet.

Få måneder senere måtte Bjune selv fratre.

Jeg kunne gått til sak, men uten politisk støtte fra fylkesordføreren valgte jeg å takke ja til avtalen som arbeidsgiver nå har frigitt til mediene.

En del av avtalen var en kompensasjon for at jeg ble tvunget ut av stillingen min, formulert i form av redusert arbeidsplikt.

Den andre delen besto av en friere stilling, hvor jeg skulle jobbe med utviklingsoppgaver innenfor kultursektoren. Jeg hadde et valg om å gå rettens vei, for i henhold til juristene jeg konsulterte, var saken så opplagt i min favør, at de var sikre på at fylkeskommunen ville tape. Tanken på  en belastende langvarig rettssak var imidlertid lite fristende. Jeg takket derfor i stedet ja til avtalen, ikke minst fordi tanken på å fortsette med faglige oppgaver innenfor kulturfeltet, virket tiltalende. Etter min mening var dette en «gullkantet avlatsavtale» tilbudt meg av arbeidsgiver, som selv ville slippe en opprivende rettssak og offentlighetens innsyn.

Jeg har til dags dato ikke forstått hvorfor fylkeskommunen valgte denne løsningen.

Sakens kjerne

Det er denne avtalen, som jeg aksepterte i 2009, som et alternativ til rettssak, som er sakens kjerne.

Det er denne delen av avtalen fylkesrådmann nå mener han kan se bort fra. Med henvisning til arbeidsgivers styringsrett har han skriftlig meddelt meg at jeg f.o.m. 1. september skal flytte fra Sandefjord, til fylkeshuset i Tønsberg og ha 100 prosent arbeidsplikt.

Uttrykt i næringslivstermer vil han kutte snorene i den fallskjermen hans forgjenger ga meg.

Gjennom mine 25 år som leder har jeg alltid jobbet hardt og mye. Det kreves av et godt lederskap.

Vidar Thorbjørnsen Foto: Kristin Bjørntvedt

Vidar Thorbjørnsen Foto: Kristin Bjørntvedt

Når det nå fremstilles i pressen som om jeg ikke vil jobbe fem dager i uka, men likevel beholde lønnen, er det både riktig og galt. For meg handler det ikke lenger om hvor mye jeg skal jobbe og hva jeg skal jobbe med. Nå handler det om å ansvarliggjøre min arbeidsgiver i forhold til hvilke forpliktelser de har i forhold til arbeidslivets lover og regler.

Umoral, skyld og ansvar

Mitt neste spørsmål:

Er det meg som arbeidstaker som er umoralsk, som takker ja til en  slik avtale?

Eller er det arbeidsgiveren som er uansvarlig, som tilbyr meg en slik avtale?

Jeg tror kanskje de fleste ville gjort som meg, takket ja til avtalen og slippe en opprivende rettssak. Uten at jeg dermed forsvarer at det er moralsk riktig – men lovlig er det!

Hva så med den andre delen av avtalen, hvor jeg skal jobbe med oppgaver for kultursektoren, som jeg gledet meg og hadde store forventninger til. Hvordan har denne delen av avtalen blitt fulgt opp?

De første årene fikk jeg noen arbeidsoppgaver, men interessen fra arbeidsgivers side har med årene blitt mindre og mindre.

De tre siste årene har jeg knapt jobbet, på tross av at jeg har tatt en rekke initiativ for å få oppgaver. Dette kan jeg selvfølgelig dokumentere.

Når fylkesordfører nå uttaler at mangelen på oppgaver for stå for min egen regning, illustrerer det arbeidsgivers manglende forståelse for eget ansvar. Om jeg hadde låst meg inn på do, er det arbeidsgivers ansvar å få meg ut! Hadde jeg nektet, hadde de hatt saklig grunn til å sparke meg.

Slik har det jo ikke vært. Tvert imot. Jeg har gjennom år banket på døra til min overordnede, bedt om å bli brukt. Jeg har til og med opplevd å få nei til å delta på viktige møter innenfor relevante fagområder som jeg har ønsket å jobbe med, eksempelvis Den kulturelle skolesekken. Dette har jeg selvfølgelig også dokumentert og forelagt arbeidsgiver.

Forhandlingene om sluttavtale

For ca. et år siden meddelte jeg kulturdirektøren at jeg følte situasjonen håpløs og ikke lenger hadde tro på hans forsikringer om at han ville bruke meg. Jeg ga også uttrykk for at jeg synes det var helt uansvarlig av fylkeskommunen å kaste millionene rett ut av vinduet.

På kulturdirektørens forespørsel om det var et initiativ fra meg om få en sluttpakke, benektet jeg dette. Jeg ga uttrykk for det motsatte, at mitt ønske var å få arbeidsoppgaver i henhold til avtalen og stå til jeg var 70 år.

Men jeg sa også at jeg ikke ville oppfatte det truende dersom arbeidsgiver selv fant det mest formålstjenlig å tilby meg en sluttpakke.

Jeg ble etter en tid innkalt til møte med kulturdirektøren og fylkesrådmannen, som la frem et konkret, ferdig utformet tilbud om en sluttavtale med en sum tilsvarende lønn til jeg var 65,5 år. Dette forkastet jeg over bordet.

Deretter begynte de å presse meg med at jeg ikke hadde tatt nok initiativ, hadde nektet å utføre arbeidsoppgaver og at dersom jeg ikke godtok avtalen, ville jeg bli pålagt 100 prosent arbeidsplikt.

Jeg har naturlig nok bedt arbeidsgiver dokumentere sine påstander om ordrenekt. Så langt har jeg ikke fått dokumentasjon eller beklagelse. Rådmannen gikk imidlertid langt da han i neste møte innrømmet at jeg var uten skyld i situasjonen. Det setter jeg pris på.

Da var kulturdirektør Arild Moen blitt sykmeldt. Siden har han måttet fratre sin stilling, uten at jeg vet årsakene til det.

Denne prosessen har nå pågått i snart ni måneder, helt siden tidligere fylkesrådmann Mette Bjune lekket avtalen og pressen begynte å interessere seg for saken. Dette var naturligvis også en viktig grunn til at arbeidsgiver ønsket å avslutte mitt arbeidsforhold – før en pågående presse fikk et større innblikk i saken. 

Jeg har så langt mottatt ca. halvparten av beløpet som arbeidsgiver tilbød, i ordinær lønn, uten å jobbe. Hvor lenge prosessen vil fortsette, før vi finner en løsning, hviler nå på arbeidsgivers skuldre.

AVTALEN: Jeg kunne gått til sak, men uten politisk støtte fra fylkesordfører Per Eivind-Johansen, valgte jeg å takke ja til avtalen som arbeidsgiver nå har frigitt til mediene, skriver Vidar Thorbjørnsen. T.h. daværende fylkesrådmann Mette Bjune, som inngikk avtalen.

AVTALEN: Jeg kunne gått til sak, men uten politisk støtte fra fylkesordfører Per Eivind-Johansen, valgte jeg å takke ja til avtalen som arbeidsgiver nå har frigitt til mediene, skriver Vidar Thorbjørnsen. T.h. daværende fylkesrådmann Mette Bjune, som inngikk avtalen. Foto:

Den siste henvendelsen fra min advokat er ennå ikke besvart. Med et varslet søksmål hengende over seg, ville kanskje en klok leder vurdere tid og ressurser i forhold til kost/nytte, før man skråsikkert «skroter» min avtale gjennom arbeidsgivers styringsrett.

Gjennom pressen registrerer jeg at fylkesrådmannen allerede har fått en ripe i lakken, når han først nå har forstått at det var noe forhastet, når han beordret meg fra Sandefjord til Tønsberg.  Jeg har ennå ikke mottatt noen skriftlig meddelelse om, eller begrunnelse for retretten. Nå registrerer jeg på ny, via pressen, at han nå også har blitt usikker på seg selv og sine egne jurister. Derfor vil han nå ha en ekstern juridisk vurdering av avtalen – igjen etter at han har lukket prosessen, og med største selvfølgelighet har beordret meg til å jobbe 100 prosent.

Etter ni måneder med kompromissløs argumentasjon om at avtalen ikke lenger har noen relevans, må det jo bli et formidabelt nederlag for Øivind Sørensen hvis han må gjøre retrett i dette spørsmålet også. Det får tiden vise.

Avtaler er nesten alltid gjenstand for fortolkninger. Derfor er kompromisser alltid den beste vei til løsning, ikke ultimatum og press, som har vært fylkesrådmannens strategi.

Uryddig prosess

Jeg har vært innkalt til tre møter, blitt presentert det samme tilbudet og avvist det fire ganger. Det har fra arbeidsgivers side overhodet ikke vært noen vilje til å forhandle.

Prosessen, slik jeg oppfatter den, har vært svært uryddig, uredelig, uforståelig og merkelig. Dessverre har den også vært skjemmet med en rekke usannheter fra arbeidsgivers side. Dette har jeg også grundig dokumentert etter hvert møte og oversendt arbeidsgiver. De har så langt ikke blitt tilbakevist.

La meg illustrere med ett par eksempler.

Fylkesrådmann Sørensen uttaler til pressen at jeg ikke har fått noe tilbud om sluttavtale.  Det har bare vært samtaler som ikke har ført til noe. For å være sikker på at han ikke var feilsitert, sjekket jeg opplysningene direkte med Sørensen selv. Merkelig nok bekreftet han at det var hans oppfatning.

Hvorfor jeg stiller meg undrende til et slikt utsagn, er fordi det på mitt bord ligger to identiske forslag med overskriften, SLUTTAVTALE. Det ene ble overlevert meg 3. februar, og det andre som jeg mottok skriftlig, er datert 26. juni, undertegnet av Sørensen. Den siste kom i praksis med en svarfrist på halvannet døgn, og med en betingelse om at hvis jeg ikke godtok avtalen innenfor fristen, kunne jeg ikke regne med å få flere tilbud.

Fristen var sannsynligvis nøye tilpasset, slik at Sørensen formelt rakk å avslutte prosessen før jeg rakk å konsultere min advokat. I samråd med arbeidsgiver hadde jeg dessverre satt min advokat «på vent», i min naive tro på at arbeidsgiver endelig ønsket en løsning, før saken ble advokatmat. 

Et annet snodig fenomen er at Sørensen, til pressen og meg, hevder at det er jeg som har bedt om forhandlinger. Dette er også usant. At han i møter med meg unnskylder seg med at kulturdirektøren har feilinformert ham, legitimerer likevel ikke usannheter.

Han som fylkesrådmann må ta ansvaret, også for hva underordnede steller i stand. Og minst av alt, legge initiativet over på meg. At Sørensen ikke tar dette ansvaret, er kanskje også årsaken til manglende forhandlingsvilje.

Det  samme fenomenet inntreffer når han muntlig sier at han egentlig vil ha meg inn og gi meg oppgaver, mens han samtidig legger en sluttpakke på bordet og vil betale meg ut.

Det er svært krevende å stå i en prosess på de premissene.

Jeg håper ikke dette er en bevisst strategi fra arbeidsgivers side. Det ville vært svært uetisk. Men jeg må innrømme at tanken har slått meg.

To ulike verdener

At fylkesrådmannens verdensbilde er noe annerledes enn mitt, slik han prosederer i pressen, gir jeg ham helt rett i. Ikke bare når det gjelder kompensasjon. Det har prosessen vist.

Utvikling krever imidlertid at ulike verdensbilder forenes, for å finne felles løsninger. Det klarer kloke ledere. Vi har ikke klart det.

Men vi var på sporet.

Når jeg ikke aksepterte sluttpakken, vurderte vi allerede i første møte alternative løsninger. Eksempelvis hadde fylkeskommunen løst et par tilsvarende saker ved å kjøpe konsulenttjenester fra deres private selskap. Siden jeg også har et privat selskap, så vi muligheten for å følge samme mal.

I ett nytt møte snakket vi gjennom hvordan en slik løsning kunne se ut, og jeg ble bedt om å oversende forslaget, slik at Sørensen kunne drøfte det med sine. Dette er eneste gang beløp har vært nevnt fra min side. Beløpet skulle være utgangspunkt for hvor mye jeg skulle yte av konsulenttjenester og hva som skulle være et sluttvederlag. At det var en kombinasjon av jobb og sluttvederlag, utelater Sørensen, når han i pressen sammenligner verdensbilder.

AVTALEN: Et annet snodig fenomen er at fylkesrådmann Øyvind Sørensen, til pressen og meg, hevder at det er jeg som har bedt om forhandlinger. Dette er også usant, skriver Vidar Thorbjørnsen.

AVTALEN: Et annet snodig fenomen er at fylkesrådmann Øyvind Sørensen, til pressen og meg, hevder at det er jeg som har bedt om forhandlinger. Dette er også usant, skriver Vidar Thorbjørnsen. Foto:

Fra løsningen ble initiert til den ble konkludert, tok det 2,5 måneder. Da fant Sørensens jurister ut at det ikke var lovlig. Én time, maksimum en dag, hadde sikkert vært tilstrekkelig for juristene for å konkludere, hvis Sørensen bare hadde spurt om lovligheten, før vi gikk i gang.

Det gamle forslaget ble igjen lagt på bordet. Siden har det ligget der.  

Taushetsplikt og forvaltningsansvar

At arbeidsgiver offentliggjør en konfidensiell arbeidsavtale, uten mitt samtykke, er en interessant problemstilling som min advokat stiller seg tvilende til lovligheten av. Pressen har bedt om informasjon om saken i snart et år, uten at arbeidsgiver har gjort annet enn å gi «smuler», litt informasjon som har glattet over arbeidsgivers unnlatelser.

Man kan derfor stille spørsmål om hvorfor de akkurat nå ikke lenger mener de har juridisk grunnlag for å unnta den fra offentligheten. I tillegg til å eksponere meg på en svært ufordelaktig måte, blottstiller de samtidig seg selv, på en pinlig og lite fordelaktig måte.

At fylkesrådmann og fylkesordfører unnskylder seg med at de er nye, innforstått at de ikke kan lastes for tidligere lederes «gamle synder», viser noe av dilemmaet i saken. De leder en institusjon med tusenvis av dyktige medarbeidere som har vært der før de tiltrådte, og vil være der etter at de går av. De er forvaltere av en institusjon som er bygget på lover og regler, kompetanse og inkompetanse, og som har en historie.

Hvis ikke de forstår at de er forvaltere av en funksjon, som har forpliktelser langt utover hva de personlig måtte mene, tråkker man lett feil. Det er prisverdig at noen vil rydde, men det er uprofesjonelt å glemme hvem som er skyld i rotet. Det hjelper lite å rive seg i håret over selvfølgeligheter som alle er enig i, nemlig at det er uholdbart å utbetale millioner til folk som ikke jobber. Det er imidlertid lett å bli indignert og hårsår – hvis man ikke forstår at det egentlig er sitt eget hår man river i.

Tidligere fylkesordfører Per-Eivind Johansen uttaler til pressen at han visste om konflikten mellom fylkesrådmann Bjune og meg. Han var også orientert om at den ble forsøkt løst gjennom en avtale, men unnskylder seg samtidig med at han ikke kjente til detaljene i avtalen.

Dette illustrerer mitt poeng.

Hvordan fungerer fylkeskommunens økonomisystemer og kontrollorganer hvis politikerne overlater til rådmannen å signere konfliktfylte millionavtaler, mens de selv lukker øynene? Det er skipperens ansvar å påse at skuta er godt rigget, også for å sikre løse kanoner på dekk. Det er rederiet som til syvende og sist må ta regningen for havariet.

Videre forventninger

Selv oppfatter jeg saken naturlig nok svært belastende.

Jeg er imidlertid glad for at «katta nå er sluppet ut av sekken», slik at jeg slipper å fabrikkere forklaringer til kollegaer og venner, om hva jeg egentlig holder på med.

Jeg er også tilfreds med at enkelte politikere nå også ser pinligheten ved fylkeskommunens håndtering og vil ha saken og bakgrunnen for avtalen opp i Fylkestinget.

Slik fungerer demokratiet på sitt beste.

Nå som taushetsplikten er opphevet på min avtale, må vi også kunne forvente at politikere og presse får tilgang til alle avtaler og informasjon som hittil har vært unntatt offentlighet.

Som man forstår av dette innlegget, har jeg, som en logisk konsekvens av arbeidsgivers offentliggjøring av avtalen, selv opphevet min egen taushetsplikt, også på alt som er relatert til avtalen. Jeg bidrar mer enn gjerne med mer bakgrunnsstoff og dokumentasjon, om noen måtte ønske det.

LES SAKENE (+):

Sier nei til sluttpakke for Thorbjørnsen: – Vi er i to forskjellige verdener

Vidar har avslått sluttpakke på 1,9 mill – nå krever han enda mer penger for å slutte i jobben

Vidar har fått utbetalt millionlønn i årevis uten å gjøre noe

– Det er uhørt at noen mottar lønn uten å jobbe

Nå blir Vidars ansettelseskontrakt sak i fylkestinget

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags