Det begynte som sagt i april 1315, fortsatte ut i mai, dro seg over i juni, deretter juli. Omtrent nå tror jeg været hadde vært et tema på Facebook. Er det resultatet av global oppvarming? Eller kan vi vente oss en deilig, varm, tørr og normal høst?

Nei.

Det bare fortsatte. Åkrene ble til sjøer, gater og veier ble til hengemyrer. Husdyra sto til knes i gjørme, flommende elver skylte bort landsbyer.

En uvanlig kjølig august gikk over i en kald september. Kornet lå flatt, modnet ikke.

Ved juletider begynte folk å bli desperate, og den påfølgende hungersnøden drepte for fote.

De som håpet på bedre tider, ble skuffet. 1316 fortsatte der 1315 sluttet, og brakte de dårligste avlinger i hele middelalderen. Det regnet. Og det regnet. 1317, 1318 – med en ekstremt kald vinter imellom, 1319 … Først ute på 1320-tallet begynte ting langsomt å bli bedre.

Men varmt og godt igjen, ble det altså ikke før utpå høsten 1322. Og da bare for en stakket stund.

De av oss som hadde gått for «global oppvarming» som forklaring, ville vært de som tok mest feil. Dette var nemlig begynnelsen på en hendelse vår tids klimaalarmister helst unngår å snakke om: Den lille istid. Ekstreme klimaendringer flere hundre år før den industrielle revolusjon, biler og uhemmede CO-utslipp.

Les også

Ekstremvinteren: Har doblet salt- og grusbruken på veiene

Ubehaglige år

I dag er mange bekymret for alt ekstremværet som skal følge i den globale oppvarmings kjølvann. Krusninger, kan vi kalle det.

Stormer som «Grote Mandrenke» i januar 1362 får alt som finnes av orkaner i dag til å blekne. Titusener druknet – blant annet i Nederland og Danmark. Noen tiår senere, i 1421 og 1446 tok to stormer livet av mer enn 100.000 mennesker – enorme tall sett i forhold til befolkningen.

250 år senere, i september 1694, i Skottland og i det som er blitt hetende the Culbin disaster, begravet stormen en hel landsby under 30 meter sand – hele 16 gårder med folk og fe, mellom 20 og 30 kvadratkilometer jordbruksland.

Og – for å vri om kniven: De av oss som er bekymret for isbreenes fremtid – vi er jo så glade i dem … kan merke seg perioden fra slutten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet, den aller kaldeste delen av «istiden». I mer enn 200 år fosset isbreene ned dalsidene i Skandinavia og i Alpene, og på Island, i Alaska, i Kina, i det sørlige Andes og på New Zealand – og rev med seg gårder og byer.

Den største krisen i Norge oppsto i 1742 til 1743, da isbreene nådde sin maksimale utbredelse. Det var kaldt og regnet voldsomt, og mer enn 30 000 mennesker omkom av sult og sykdom.

Også årene 1805 til 1820 var ubehagelige. Og for å gjøre vondt verre, i 1815 eksploderte vulkanen Tambora. Asken forble i atmosfæren, og gjorde 1816 til «året uten sommer». Hundretusener døde av sult, og året etter, 1817, ble hetende «tiggeråret» – året vi innlemmet kulinariske retter som spiker, gråstein og barkebrød i Det norske kjøkken.

Les også

Denne mars-rekorden blir nok vanskelig å slå! Husker du HVOR varmt det faktisk var?

 

Slik forjævlifiserer vi samtiden

Okei – så ikke klag på våren 2018. Og skulle du likevel ha lyst, merk deg at det jeg beskrev over, bare er peanøtter, temperatursvingninger som knapt kan sees på en graf. Skikkelig uvær må vi et stykke lenger tilbake i tiden for å finne. Sånn cirka 40.000 år, til tiden rett før siste istid, da klimaet i Europa svingte fra iskald tundra til skogkledde åser på få tiår – og utryddet neandertalerne, før det hele stabiliserte seg under et noen tusen meter tykt isdekke.

Men bevares, det var mye snø, også nå i vinter. Og den lå lenge. En hard vinter, dersom vi sammenlikner den med det vi har opplevd de siste fire-fem årene.

Problemet med å uttale seg om verdens tilstand, er imidlertid at vi glemmer så fort. Blant annet fordi «manns minne» ikke er veldig mange år – og fordi vi baserer vår egen forjævlifisering av samtiden på vårt eget anekdotiske og nokså selektive minne. Alt er liksom verre nå for tiden – ikke bare kommer våren for sent, men det er så mye krig og elendighet i verden, så mye undertrykking, så store økonomiske forskjeller, så mye fattigdom og sult, så mye urettferdighet – og terrorisme.

Det er feil, alt sammen.

Les også

Samme dato – 26 graders forskjell

Bedre å klage over tingenes tilstand

Hvis vi undersøker fortiden ved hjelp av fakta og tall – og ikke våre egne minner og meninger – ser vi at så godt som alt var verre før. I dag lever vi lenger, er friskere, barna våre dør ikke, men går på skolen og får gode jobber, det finnes knapt sult, eller voldelig kriminalitet, kriger eksisterer så godt som ikke, selv terrorisme er på vei ned. Og ingen holder slaver eller blir puttet i gjeldsfengsel – derimot har kvinner, homoseksuelle og folk av andre raser full tilgang til politikk, stemmerett og andre selvfølgelig rettigheter.

Til og med befolkningseksplosjonen er i ferd med å flate ut – og kanskje til og med økningen i global temperatur.

Dette kan du lese i statistikker, eller i bøker som Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature og Enlightenment Now, eller Hans Roslings Factfulness.

Men av en eller annen grunn synes mange av oss at det er bedre å klage over tingenes tilstand.

Som den sene våren.

...

For to år siden var melodien en annen – da fryktet «alle» at snøen snart ville forsvinne. Aftenposten trykket et tosiders oppslag med tittelen «Frykter for at skisporten forsvinner». Ingressen: «Klimaforskere tror at skiidretten kan gå fra å være en idrett for de store massene til noe for de spesielt interesserte.» Forskernes fulgte opp med spådommer om at året 2050 kan gi oss «dødsdommen for toppidrettene langrenn, alpint og skiskyting.» For: «Allerede viser forskning fra det europeiske miljøbyrået EEA at det er en nedadgående trend med tanke på hvor mye snø som kommer, og hvor lang snøsesongen er i Europa. Den trenden ventes å akselerere.»

Jeg så meg den gang nødt til å skrive en litt annerledes kronikk på nettstedet forskning.no enn den jeg nå skriver for Tønsbergs Blad – men begge har samme konklusjon: Noe må vi liksom ha å klage over …