Voldtekt, innvandring og kildekritikk

Av
DEL

MeningerDet er grotesk å utsettes for voldtekt. Alltid i alle situasjoner, uansett hvem man er som offer, og uansett hvem som gjør det. Det er ubehagelig å lese om at det skjer i eget nærmiljø og man kan føle seg utrygg. Det er ikke vanskelig å forstå.

Den siste tiden har Tønsbergs Blad skrevet om en overfallsvoldtektssak der gjerningsmannen er beskrevet med ikke-vestlig utseende. I kommentarfeltet har det sett ut som man kanskje kunne forvente: Med bakgrunn i en enkelt forferdelig hendelse, argumenteres det for å slutte å ta imot flyktninger, statsministeren beskrives som landssviker, og vi kan lese fraser om at alle som har stemt på et parti på venstresiden mer eller mindre er skyldig i konkrete overgrep. Og følgelig: indignasjon over at noen kan finne på å insinuere at kommentarene peker mot en viss fiendtlighet og urimelige generaliseringer, når det påpekes at ikke alle innvandrere er kriminelle, overgripere eller voldelige. Hadde gjerningsperson vært beskrevet annerledes, ville også da kommentarfelt sett annerledes ut? Hadde det da vært historien om ett tilfeldig tilfelle av hvit forvirret mann, og i grelleste fall, det klassiske narrativet om to ødelagte liv, to offer.

Som samfunnsviter med en særlig interesse for statistikk opplever jeg at det mangler forståelse for grunnleggende kildekritikk og forståelse for hva en årsakssammenheng egentlig er. Dette er en disiplin. Årsakssammenhenger er ikke noe vi påviser ved å observere tilfeldig, men ved å observere systematisk uten sterk innblanding av følelser som frykt eller ubehag. Her kommenteres noen ulike typer feilslutninger.

Nummer en: Generalisering basert på subjektive usystematiske observasjoner.

Når kan vi egentlig påvise årsakssammenheng?

  1. Det må være en observert korrelasjon – altså to fenomener forekommer samtidig. Eksempelvis kan man finne at lønn øker når utdanning øker.
  2. Det må være observert en lovmessighet eller systematikk – altså at vi finner den samme korrelasjonen flere ganger. I eksempelet med lønn vil man altså kunne finne mange eksempler på høyt utdannede som ikke tjener mye, og lavt utdannede som tjener godt, men tendensen eller mønsteret vil peke mot at når utdanning øker, da øker også lønn.
  3. Det vi kaller kausalitetens retning må undersøkes. Årsak kommer før virkning i tid. Eksempelvis, går det an å tenke seg at man årsaksforklarte lønnsforskjeller med kjønn, men vi forklarer ikke kjønn med lønnsforskjeller. Med andre ord, det kan tenkes en kvinne tjener mindre enn en mann fordi hun er kvinne, men ingen er ikke kvinne fordi hun tjener mindre enn en mann.
  4. Det må være en logisk sammenheng mellom årsaken og virkningen. For eksempel er det både korrelasjon og lovmessighet i økt størrelse på føtter og økning i leseferdigheter hos barn. Allikevel er det selvfølgelig ingen som tror at vi blir flinkere til å lese av å få større føtter, eller at vi får større føtter av å øve på å lese.

Nummer to: Slutning fra et utvalg til en annen populasjon enn den man har trukket utvalget fra.

I vitenskapelig metode er det slik at hvis vi ønsker å si noe om en bestemt gruppe (populasjon) gjøres det et utvalg fra denne spesifikke populasjonen. Man vil kun generalisere tilbake til populasjonen utvalget er trukket fra, men ingen andre populasjoner. La oss ta et tenkt eksempel. Hvis vi ønsker å studere studenter i Norge, trekker vi et utvalg fra denne populasjonen. La oss da si at vi fant ut at 30 % av utvalget kom fra Sverige. Vil vi da kunne si at 30 % av svensker er studenter? Nei, vi vil ikke kunne si noe om gruppa svensker i det hele tatt. Vi kan kun generalisere tilbake til den gruppa vi trakk utvalget fra. Om man hadde ønsket å generalisere til gruppa svensker, ja da må utvalget trekkes ut blant populasjonen «Svensker». Altså: Hvis det var slik at i gruppa overgripere var det en overvekt av personer fra et bestemt land, vil ikke dette kunne brukes til å generalisere til folk fra dette landet eller til innvandrere fra dette landet i Norge. Kun til kategorien «overgripere».

Nummer tre: Diskusjonen om overgrep ofte går langt i å antyde at å stoppe flyktninger fra å komme til landet vil løse problemet.

Hva sier egentlig overgrepsstatistikken? Vel, det er vanskelig å si, fordi denne forskningen ikke er prioritert i Norge. Vi kan se på politiets rapporter, men disse har sine egne rapporteringssystemer som kilder, det vil si at politiets rapporter kan kun si noe om anmeldte voldtekter. Det betyr ikke at disse rapportene ikke er relevante, men det betyr at de ikke gir oss et helhetlig nok bilde. I 2014 ble det gjort undersøkelser på utbredelsen av voldtekt nasjonalt. Det er stort sett denne rapporten det refereres til når man forsøker å beskrive situasjonen i Norge. Også skal det sies, at det som står i denne rapporten stadig underbygges av at både politiet og organisasjoner som jobber med overgrep erfarer at funnene i forskningen fra 2014 ikke ser ut til å endre seg i noen særlig grad.

Ok, så dette er det vi med en rimelig grad av sikkerhet, med bakgrunn i faktiske tall, kan si om voldtekt. 10 % av kvinner og 1 % av menn oppgir at de har blitt voldtatt. Halvparten av kvinnene oppgir at overgrepet skjedde før de var 18 år. De fleste politianmelder aldri, og blant dem som politianmelder blir mange henlagt og nesten ingen dømt. Den vanligste typen voldtekter i Norge skjer på fest, gjerningsmannen er en venn, bekjent eller kjæreste og det er ofte rus involvert. Politiet konkluderte i sin rapport i fjor blant annet med at tendensen til økning i anmeldte festvoldtekter man har sett de siste årene har stabilisert seg, at anmeldte overfallsvoldtekter går ned og at overgrep over nett øker.

Når det hver eneste gang det skrives i mediene om et overgrep der overgriperen ikke har europeisk utseende, hagler med kommentarer om at alt fra statsministeren til hele venstresiden er skyldige parter i overgrep, er vanskelig å lese dette som noe annet enn en feilaktig generalisering som kun har den funksjonen at det skremmer folk til å tro at alle flyktninger er farlige og den funksjonen at det hisser opp stemningen. I disse sakene mener jeg også at mediene har et særlig ansvar på to områder. For det første, er dette saker som egner seg for åpne kommentarfelt? Er hensikten kommentarfelt tjener verdt de problematiske påstandene som stort sett blir stående uimotsagt? For det andre, har mediene et ansvar for å belyse strukturene i sammenheng med enkelthendelser. Det er ikke lett å orientere seg i informasjonssamfunnet, og det blir stadig mer krevende å vurdere informasjon kritisk. I akkurat dette tilfellet har jeg for så vidt ikke så mye å utsette på Tønsbergs Blad. Det er helt legitimt å dekke enkelthendelser også, men dette tema er komplekst. Dette er viktig, fordi folks oppfatning av virkeligheten er med på å bestemme hva og hvordan vi prioriterer og ikke.

Vi burde kunne føle oss trygge når vi går ute på kvelden. Vi burde vel egentlig også kunne føle oss trygge når vi rusler hjem fra byen brisen og med kort skjørt etter lønningspils med jentene på jobben. Det er lett å forstå at folk blir redde, og dette er det lett å spille på. Men om de som deltar i diskusjonen faktisk er engasjert i voldtekts-problematikk og retten til å føle seg trygg, ja da burde de argumentere for mer ressurser til nasjonal forskning på voldtekt og voldtektslovgivning heller enn å se mot flyktningpolitikken.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags