Gå til sidens hovedinnhold

Min kone er aldri bra nok

Det finnes ikke stort finere medmenneskelig start på livet, enn det som skjer mellom barn som møtes på lekeplassen: «Jeg har lyst til å leke, du har lyst til å leke, skal vi leke sammen?» Sånn kan vi vokse gjøre det også.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Min kone kommer opprinnelig fra et annet land, nærmere bestemt Iran. Landet mange nordmenn forbinder med Sjahen, revolusjonen, Khomeini, Islam, tortur og drap. Dermed havner hun i den gruppen som nordmenn gjerne kaller «jævla utlendinger». Hun har blitt minnet om dette i alle de 34 årene hun har bodd i Norge. Det ser dessverre ikke ut til å gi seg med det første.

Hun var utdannet frisør da hun kom til Norge. Fast bestemt på å være en ressurs fremfor en byrde dro hun på folkehøyskole, for å lære norsk og få mest mulig kunnskap om sitt nye hjemland. Hun kom seg ut i jobb umiddelbart etter skolen. Snakker flytende syngende Haugesund-dialekt og har blitt godt integrert i vårt samfunn. Likevel har hun stadig måttet høre ytringer om at hun er mindre verdt enn oss som er født her i «tæladumpa».

For få dager siden måtte hun igjen høre en tirade om «disse jævla utlendingene». Jeg kunne se at hun ble lei seg, og etter kort tid valgte hun å gå hjem. Etter at jeg hadde sagt hva jeg mente om disse ytringene gikk jeg etter henne, og da jeg kom hjem fant jeg kona mi gråtende i stua. Atter en gang hadde det skjedd, og som hun har sagt mange ganger: «Uansett hva jeg gjør vil det aldri være godt nok for enkelte nordmenn». Aldri bra nok. Aldri norsk.

Det er sikkert unødvendig å nevne det, men det går selvsagt sterkt inn på meg å se den mest betydningsfulle personen i livet mitt bli knust av verbal tankeløshet. Hun som sa ja til å være sammen med meg i både gode og onde dager. Hun som er sola på himmelen min og lyset i livet mitt, som sammen med sin familie har bidratt til å fjerne både skylapper og fordommer fra en trangsynt nordmann. For jo da, også jeg hadde sterke negative meninger om andre mennesker, bare fordi de tilfeldigvis er født på en annen kant av den kloden vi alle bor på. Heldigvis er slik tankegang noe som går an å snu. Det er nemlig ikke noe vi er født med, men derimot tilegnet oss i mer voksen alder. Sånn sett kan vi lære ufattelig mye av det vi alle en gang var, nemlig barn.

Se for deg fremmede barn som møtes for første gang på en lekeplass. De er ikke opptatt av hudfarge, kultur, språk eller religion. De er i det hele tatt fint lite interesserte i ulikheter, men desto mer opptatt av hva de har til felles. Det er som om de tenker: «Jeg har lyst til å leke, du har lyst til å leke, skal vi leke sammen»?

En stort finere medmenneskelig start på livet er ikke mulig å få, og vi kan med stor fordel ta det med oss videre. Til syvende og sist er vi jo alle barn som skal fungere sammen på en felles lekeplass.

Fremmedfrykt er et begrep vi er godt kjent med. I kombinasjon med vår evne til å generalisere, å skjære alle over én kam, kan dette få store konsekvenser. Via mediene får vi daglig servert nyheter om de mest ekstreme, og dermed har vi lett for å tro at absolutt alle er ekstremister. Det blir som å si at alle nordmenn er like fordi Norge en gang ble kristnet, og at vi etterpå har stått på stedet hvil uten noen form for utvikling. Vi bør prise oss lykkelige for at så ikke er tilfelle, for vår kultur og historie er ikke direkte fri for blodspor.

Les også

Ole Marius har måttet si nei til flere campinggjester: – Det er første gang jeg opplever dette

Jeg er så heldig å arbeide i det man kaller en flerkulturell bedrift. Som bussjåfør har jeg kolleger fra mange forskjellige land, og for meg har dette blitt en skikkelig oppvekker. Det er spennende å bli kjent med det ukjente, og jeg lar meg stadig imponere over deres væremåte og omtanke. Mange av disse har opplevd tragedier som vi her i Norge ikke har vært i nærheten av siden krigsårene. De har mistet hus, hjem, familie og venner, blitt forfulgt og torturert. Nå har de kommet til Norge og skal forsøke å integrere seg i et land der frykt og fordommer står sterkt i fokus. Jeg har stor respekt for mine kolleger fra andre land.

Jeg har lenge vært tilhenger av en streng men likevel rettferdig innvandringspolitikk, og det er jeg fortsatt. Jeg er også stor tilhenger av ytringsfrihet, offentlig ordskifte og retten til egne meninger. Det kan likevel ikke forsvare trakassering av andre mennesker. Et gammelt ordtak lyder at man skal mene det man sier, men ikke alltid si det man mener. Det er selvsagt helt legitimt å være kritisk, men til å gi uttrykk for dette har vi noe som kalles valg. Dersom man er misfornøyd bør man rette skytset mot politikken som føres, ikke mot dem som har kommet hit og prøver å integrere seg.

Min elskede kone er det flotteste mennesket jeg kjenner. Hun utstråler hjertevarme, medmenneskelighet, glede og omtanke. Hun ønsker helt enkelt å behandle alle rundt seg på en god måte, og håper selvsagt at dette skal bli gjengjeldt. Da gjør det ekstra vondt å bli mistrodd og utskjelt på grunn av hudfarge og opphav. Som ektemann kan jeg selvsagt ikke akseptere dette. Kjærligheten gir henne plass under min beskyttelse. Hun vil for alltid være iraner, men hun er også i aller høyeste grad bra nok.

Les også

Janniche (37) og Anders (45) elsker bobillivet: – Det gir stor frihetsfølelse

Kommentarer til denne saken