Gå til sidens hovedinnhold

Mitt drømme-sykkel-låse-stativ

Ubrukelig sykkelstativ, kodelås og sykkeldomino. Ting man bør unngå hvis man skal låse sykkelen på en forsvarlig måte, ifølge Stine-Marie Schmedling,

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Bestefaren min hadde sportsbutikk da jeg var liten. Butikken lå på det beste hjørnet i krysset når du kommer opp fra Grønnland T-banestasjon. Tror det er en Starbucks der nå.

I butikken til bestefar fikk jeg sitte på parketten og bruke rulleskiene som lekebiler. Jeg ble aldri noe interessert i rulleski, men jeg sykla alltid mye. En av de beste bursdagsgavene jeg noen gang fikk var en sykkel. Den var matt kokksgrå og svart, og veide bare 11 kilo. Og jeg kunne sykle i skauen med den. Alle de andre ungene beundra den sykkelen første gang jeg kom på skolen syklende på den.

Med bestefar og onkel som var over middels opptatt av sykkel, følger noe som ligger i grenseland mot tvangstanker om hvordan en sykkel skal låses. For det første bruker man en skikkelig lås. En kjetting, med trekk og nøkkel. Ikke kodelås! Og man låser gjennom bakhjulet, gjennom ramma og inn i et eller annet som fungerer som moring. Man må også ha det riktige sykkellåsestativet.

Mannen min ler alltid av meg når jeg starter opp et middels stor prosjekt hver gang vi parkerer syklene – og sier at jeg ikke låser, men fortøyer sykkel.

Det mest vanlige og et av de mest irriterende sykkellåsestativene er de der helt løse stenglene som ligger på bakken med 10 centimeter høye bøyler. De står gjerne inntil en vegg. Man skal liksom sette forhjulet ned i stativet. Stativet er ikke solid eller stort nok til å holde sykkelen oppe, så jeg må sette på støtta. Men stativet er så lavt at når sykkelen lener seg på støtta så bøyer felgen seg litt.

Dessuten – jeg får jo ikke låst ramma og bakhjulet fast. Pulsen stiger. Jeg kan trekke faenskapet litt ut fra veggen da, også kan jeg sette sykkelen over skrevs over hele greia og få tredd kjettingen inn i bøylen, gjennom bakhjul og ramme. Sukk. Dette tok lang tid. Pluss at jeg føler meg litt som en litt rar vaktmester som driver å ommøblerer utafor tannlegen eller hvor det nå er jeg skal inn.

Les også

Johnny reagerer etter løgndetektor-avsløring: – Jeg stusset litt over at russerne liksom ikke brydde seg

Så har du den fancy designer-sykkellåsstativ-dingsen. Den er ikke mest vanlig, men den er definitivt mest ubrukelig. Du finner den noen steder nede ved Brygga i sentrum. En sånn der slags plateforma stang som stikker rett opp fra bakken. I toppen er det et kvadratisk bitte lite hull. Hvordan er det meningen at jeg skal låse sykkelen min i dette her da?

Det dumme lille hullet er jo så høyt oppe at når jeg trekker låsen gjennom så rekker den jo ikke ned til åpninga i ramma. Jeg ser meg litt paranoid rundt og lurer på om det er jeg som er helt idiot. Er dette ikke et låsestativ i det hele tatt, men et eller annet magisk askebeger eller noe til å binde hunden sin i eller noe?

Mitt drømmesykkellåsestativ er en høy stor bøyle, med stor nok avstand til den neste bøylen til at jeg får plass til å komme meg inn og ut – uten å ta i bruk mine evner som slangemenneske. Mitt favorittlåsestativ er det som står utafor bussterminalen. Ah perfekt.

Stor plass mellom. Jeg kan låse min og ungenes sykler sammen og i bøylen. Jeg hekter meg ikke fast i sykkelen ved siden av. Eller enda verre, utløser en veldig pinlig dominosituasjon med alle syklene bortover. Det har skjedd. Også står man der da, og lurer på, skal jeg nå rette opp alle syklene? De har jo ikke velta, de bare står ikke helt sånn de sto. Men altså, de vil jo ikke at sykkelen skal henge og slenge heller. Hva om en av de andre syklistene dukker opp – og der står jeg og fikler med sykkelen hans liksom. Jeg retter opp fort – men bare litt.

På jobben har vi et sånt sykkelbur. Og jeg føler meg alltid litt sånn – både bukseseler og belte – når jeg gjør det, men noen ganger låser jeg sykkelen min med kjetting inne i sykkelburet. Det føles bare så veldig feil å ikke låse den. I bakhjulet. I ramma. Og fast i stativet. Jeg øver meg på å droppe det. Stole på den låste døra inne i parkeringshuset.

Jeg vet sannelig ikke hvem som beslutter hvilke sykkellåsestativer man skal sette ut. Men til den det måtte angå. Store bøyler, som sitter fast i bakken og litt plass imellom. Vær så snill og tusen takk.

Les også

Katharina låner ut denne nye elsykkelen gratis: – Gøy å være med på noe sånt!

Kommentarer til denne saken