Gå til sidens hovedinnhold

Mitt tretrinns ønske- og kjøpe-prinsipp skal hindre meg i gå på en ny smell hos TV-shop (Ja, det er flaut!)

Jeg har flere tilfeller av shopping-skam bak meg.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

«Hva ønsker du deg til jul», spurte kjæresten min.

Jeg ble stille et øyeblikk mens jeg tenkte på alt jeg burde ønske meg. Alt det som kunne plasseres på behovslista, mer enn på ønskelista. Du vet – gavekort på elektriker, så den utekontakta til varmepumpa kommer på plass. Eller gavekort på byggevarebutikken, så gulvet på kjøkkenet kan byttes ut med et som ikke glir fra hverandre i skjøtene nå som det har blitt så kaldt ute. Eller bidrag til en gressklipper, siden jeg har kjøpt hus med nesten et mål plen. Eller for å være helt ærlig: Hus med nesten et mål mose.

Jeg drømmer meg tilbake til den tiden da fargerike, glansfulle kataloger fra lekebutikker og bokhandlere kom i postkassa. Jeg elsket å sette kryss ved alt jeg ønsket meg. Da jeg var barn, var det meste på den ønskelista helt uoppnåelig. Store dukkehus, små klesskap med plass til Barbie-kjolene – eller hva med med en stor innhegning til Barbie-hestene jeg aldri fikk? Det så helt fantastisk ut i bladene. Likevel var jeg glad og fornøyd for gavene jeg fikk. Flotte ting, var det. Og likevel er den julegaven jeg husker aller best fra jeg vokste opp en liten blå saks. Så glad ble jeg for den, at jeg stadig gleder meg over saksa. Selv om den selvsagt er borte for lengst.

Det er mange som har mye bedre råd nå, enn de fleste hadde på 70-tallet. Folk trenger ikke ønskelister, de bare kjøper seg det de vil ha. De siste to årene har jeg jobbet hardt for å gjeninnføre et tretrinns ønske- og kjøpe-prinsipp. Det ser sånn ut:

1. Ønske seg
2. Spare til det – eller i hvert fall vente noen dager med å kjøpe det
3. Kjøpe det

Det høres kanskje selvsagt ut, men det er faktisk et veldig nyttig prinsipp. Punkt 2 (det med ventingen) gjør at det blir mindre impulsshopping. Noe som er veldig greit nå som hele verden kan kjøpes via en blinkende annonse på skjermen din. Ett klikk holder. Og selv om jeg har bremset shoppingen dramatisk de siste to årene, må jeg innrømme at jeg har klikket. Jeg har brukt penger på noen veldig praktiske og kjekke og miljøvennlige strekklokk – lokk i tøyelig plastikk som holder maten god, og som hindrer matsvinn. Hadde det virket, hadde det vært supert. Men allerede på første forsøk røyk lokket da jeg forsøkte å få det til å gape over en liten skål middagsrester. Miljøvennlig kan du værra sjæl!

Jeg har flere tilfeller av shopping-skam bak meg. Jeg kjøpte en romaskin til å henge klesvasken på. Jeg kjøpte en rød plast-dytte-dings som skulle trene armene og magen samtidig. Det kan jo hende den virket, selv om jeg kjøpte den på TV-shop! Hadde jeg bare gjort øvelsene. Verst av alt var nok kanskje den gangen jeg «investerte» i en liten elektrisk maskin som skulle stramme opp både meg og musklene mine. Dette skulle skje ved at den lille maskinen sende små strømimpulser inn i kroppen min. Strømmen strålte gjennom ledningene til noen smarte klistrelapper jeg hadde festet på magen og skinka. Med dem kunne jeg se på TV mens jeg spiste potetgull og ble trent samtidig.

Jeg tenker du skjønner hvor effektivt det var. I ettertid har jeg tenkt slik: Hvis noen finner opp en maskin som trener meg mens jeg spiser potetgull og ser på interiørprogrammer – ville jeg sikkert hørt om det også utenfor universet av solbrune salgsmedarbeidere på TV. Det ville jo vært et helsemirakel – og en gullgruve.

Jeg lover å sette meg ned med ønskelista i morgen. En ekte ønskeliste med noe jeg virkelig ønsker meg. Og som jeg til og med kanskje trenger. Men bare kanskje.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.