Venstres beslutning om å erstatte monarki med republikk på sitt landsmøte forleden, fremstilles som om partiet omsider har bestemt seg. De har bukket og skrapet for kongeslesket lenge nok. Nå mener de det er på tide vi skaffer oss en president.

Det er ikke riktig; Venstre har ikke bestemt seg nå, de har alltid vært republikanere. Det var realpolitikk som fikk dem til å gå for prins Carl i 1905. På det tidspunktet kunne ikke Norge bli republikk omgitt av dynastier. Nasjonens skjebne sto og falt med stormaktenes støtte. Derfor var nok den danske prins ikke på langt nær så viktig, som hans gemalinne, for med kong Edward VII's datter på dronningsstolen, var Englands støtte sikret. Det var derfor ikke bare en sjarmerende liten kjernefamilie som steg i land på Honnørbryggen i november det året, det var en storpolitisk allianse.

Slike stormaktspolitiske hensyn har gått ut på dato. Norges posisjon som fritt og selvstendig land, vil være like sikret, enten statsformen er sånn eller sånn. Derfor er det kanskje ikke så rart at Venstre flagger sitt prinsippielle syn. I et demokratisk land må statsoverhodet velges, mener de. Dynastisk arverett er en anakronisme i det tjueførste århundret.

Dette er så åpenbart at det er selvsagt. Men selvsagte løsninger kan gi oss like selvsagte problemer. For hvis statsoverhodet skal stå til ansvar for folket i valg, hva skal han stå til ansvar for? Noe må det jo bli; jeg mener, noe annet enn valg av ektefelle og fargen på slipset sitt. Uansett hvordan vi snur og vender på det, må et statsoverhode som skal stå til ansvar, ha noe å stå til ansvar for. Skal vi velge og velge bort, kan det ikke være trynet vi velger, det må være noe denne personen har gjort. Da kommer vi ikke bort fra at makt må flyttes! Skal et presidentvalg gi mening, må nødvendigvis en del av den beslutningsmyndighet som i dag tilligger storting og regjering, flyttes til en enkeltperson, alt annet vil bli meningsløst. Litt spisst kan vi si at vi med republikken vil få et system der vi kan velge oss et vrøvlehode til president, som vi kan erstatte med et nytt vrøvlehode etter et visst antall år. Hva for slags seier for demokratiet blir det?

Det konstitusjonelle monarkiets buemerke er ikke eple og septer, ikke tronstol og trontale, ikke glitter, stas og statsråd og staffasje, det er det at majesteten representerer oss alle som livslang gjerning. Kongen er krusifikset vi kneler ved i nasjonens katedral. Der henger han på altertavlen, mener ingenting, betyr ingenting,. Men nettopp derfor betyr han alt. For bispen kan vi bytte, og prestene kan vi erstatte. Men selve krusifikset bytter vi ikke ut. Symbolet står fast, uansett hvem som styrer butikken. Meningen med nasjonen er urokkelig, den samles vi om, den verner vi om, uavhengig av hvem som er prest og hvem som er biskop.

Det er nok en umoderne statsform, det kan ikke benektes, at grunnloven ga oss en statsforfatning fra verden av i går. For hva er vitsen med et statsoverhode som ikke har noe han skulle sagt? Hva er vitsen med symboler? Og dette "alt for Norge", hva er det for noe, annet enn pompøst munnhell?

Vel, nå er det er ikke mer enn et par generasjoner siden "alt for Norge" var alt annet enn pompøst munnhell. Det er ikke mer enn noen tiår siden folk gikk i døden for statsoverhodet som symbol. Og det er ikke mer enn et knapt tiår siden majesteten samlet nasjonen om våre verdier, da terroren rammet oss så uventet og brutalt.

Og selv om Venstre under sin nye leder nå har bestemt seg for å glemme sin historie, bør ikke vi andre gjøre det.