Noen hadde hørt statsministeren kunngjøre forhåpentligvis varige lettelser i nasjonale koronarestriksjoner. Større personlig ansvar for eget liv. Bort med påbud om munnbind og meteren.

Her kunne en se for seg begeistrede reaksjoner med lyseblå munnbind som flakset opp i luften i pur glede sammen med smågodt, cherrytomater, roser til morsdag og Valentinskort.

Men nei. Vinterkalde nordmenn tok det med fatning. Én dultet så vidt borti sidemannen, en annen brettet munnbindet sirlig sammen og la det tilbake i lomma. Det kunne komme til nytte.

LES OGSÅ: Sykehuset opprettholder noen av smitteverntiltakene: – Vi må beskytte sårbare pasienter og unngå sykdom blant ansatte

Som de fleste andre har jeg apatisk, også kalt lojalt, fulgt de siste årenes stadig skiftende anbefalinger og påbud. Tatt vaksine, vasket og spritet hender, latt være å reise, holdt avstand og sosial distanse – og brukt munnbind der det er påbudt, selv om det er ekkelt.

Myndigheter i de fleste land har vist en særlig forkjærlighet nettopp for påbud om munnbind. Fordi det er så synlig? Se her. Vi gjør noe. Fordi det vitner om handlekraft?

Jeg er ingen munnbindentusiast. Bak munnbindet er det varmt og klamt. Det er tuklete å få på og av, og gir pustebesvær Det dugger bak brillene. Stemmen blir grøtete. Med dårlig hørsel blir det umulig å lese på munnen og høreapparater rives lett av. Bak munnbindet blir minespill og kroppsspråk visket ut. Smilemuskelen (musculus risorius) som sørger for et vidt spekter av grimaser og ansiktsuttrykk, blir satt ut av funksjon.

Tilbake står mennesker med vaktsomme øyne og mistenksomt blikk.

Når påbudet nå forsvinner kjennes det berusende frigjørende, og samtidig litt vemodig, fordi jeg har likt å observere variasjoner av munnbindbruk i folket. En kjærkommen avveksling i en ellers opplevelsesfattig periode.

LES OGSÅ: Åpen hall og flere spillere tilbake hjalp ikke Flint: – Vi brenner flere 100-prosentsjanser

Hakeslepp

Hakesleppmutanten er mest utbredt. Nesten halve befolkningen har gått med munnbind under haka. En slags siklesmekk for voksne. Det samler opp matrester, sikling og spytt fra munnen, hjelper til å holde klærne rene og kan dras opp og ned over nese og munn. Fenomenet er av ukjente grunner også utbredt under kjøring av bil alene.

Med det såkalte ørehenget lar man munnbindet henge fra det ene øret når man spiser, treffer kjentfolk, argumenterer, blir ivrig eller beveger seg ut på dansegulvet. Etter utskeielsen kommer det til tider på plass igjen.

Motebevisste folk, og de som lager egne tøymunnbind, sørger for at form og farge matcher øvrig bekledning. Når moteløver treffes tar de munnbindet av, tvinner det mellom hendene og forteller om pris og hvor det er kjøpt.

Folk flest nøyer seg med å ha den kjedelige, lyseblå, mer eller mindre medisinske varianten klar i lomma. Den er relativt slitesterk, fiskes fram på vei inn i butikker, bibliotek og forsamlingslokaler og kan brukes i ukevis.

For en observatør som meg var det særskilt forfriskende da en liten, eldre kar kom durende inn på kjøpesenteret med munnbindet plassert utenpå lua. Det kaller jeg en høydare.

Men nå er det slutt på den moroa. Livet skal visst bli normalt igjen. Hva betyr det egentlig?

LES OGSÅ: Stappfullt på restaurantene: – Vi er jo nyforelsket, så da betyr valentinsdagen litt for oss

Etter to år med statlig detaljstyring på hvor du er, hvem du er sammen med, hvor du oppholder deg, med pålegg om karantene, isolasjon og daglig testing for uforstående og uskyldige barn; politisk initiativ til portforbud, saftige bøter og trusler om fengselsopphold for de voksne, lød statsministernes lørdagsbudskap som et fjernt, men kjærkomment ekko fra vårt fordums noenlunde siviliserte samfunn, med rom for å tenke og handle på eget ansvar.

For oss uten spesiell trang til å stå som sild i tønne med 700 andre på afterski, er det i grunnen helt greit.