Uangripelig imponerende

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

TBs kulturjournalister har kåret de de mener er årets beste plater.

DEL

Årets plater
Tage Aske Holskil
journalist i Tønsbergs Blad

1. Ida Jenshus: «Shallow River»
Bare en EP, men kvarterlange Shallow River er majestetisk og som en ugjennomtrengelig rock- og countrysymfoni. Dette er storslagent og ikke minst egenrådig og uangripelig imponerende av Jenshus.

2. Torgeir Waldemar: «Torgeir Waldemar»
Jeg forundres stadig over hvor utrolig bra norsk country er, og her er en av de aller beste til tross for haltende amerikansk/engelsk aksent. Dette er så sårt og hjerteskjærende at lommetørkle er påkrevet.

3. Erlend Ropstad: «Her Om Natta»
Det kan høres ut som om sørlandstrompeten Ropstad har forspist seg på Lars Winnerbäcklåter, men merkelig nok så står han trygt i eget musikalske reir og jeg falt for de nære klare låtene som er så svenske uten å være det.»Idiot» for eksempel er ja rett og slett en idiotsikker pianolåt.

4. Sturgill Simpson: «Metamodern Sounds In Country Music»
Helt riktig! En småskakk countrysak som kommenterer forholdet mellom den moderne og den klassiske outlawcountryen. Minner litt om gode gamle Waylon Jennings på et vis. Her finner du den ene linja stjålet fra kjente låter etter den andre.

5. Ought: «More Than Any Other Day»
Post punk band som ettertenksomt spiller både øspunk, smartpunk, kunstpunk. Skikkelig bra gjort førsteplate fra montrealgutta. Falt veldig for den David Byrne lignende måten.

6. Wovenhand: «Refractory Obdurate»
Stort og mektig tungt alternativt band, som med et halvt bein i 80-tallssounden, har produsert sitt kanskje beste album hittil.

7. Alice Gerrard: «Follow The Music»
Hun er 80 år og veteran i den amerikanske folkemusikktradisjonen. Dette er hillbillyfolkets grunntoner, bluegrasslåter fra innsida av de bortgjemte banjogærningene og fra trailerpark samfunna. Har ikke forstått hva som skjer på coveret da?

8. Lee Ann Womack: «The Way I'm Livin»
Etter seks år kommer hun med ei plate som er klassisk elegant country, likevel stillferdig og artikulert. Kommer med på lista av rein sentimentalitet i forhold til hva denne musikken kan være. Både polert og bra på en gang.

9. Stefan Sundström: «Nu var det 2014»
Han har jo gjort nordlending av seg, likevel er ikke fremtidstroen blitt mye bedre, men Sundström er solid også denne gangen, selv om han som Dylan nesten velter i selvparodier. «Tiden blev kort» er sååå fin.

10. Mary Gauthier: «Trouble & Love»
Et nært og godt album med beksvart alternativ country. Her finnes ikke Nashvilles kommersialisme og samlebåndscountry. Country noir, har hun kalt der selv og hun har etter hvert havnet i samme kvalitetstunge sekk som Townes Van Zandt, Steve Earle og John Prine.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags