Gå til sidens hovedinnhold

Nå er sommeren over. Jeg har et inderlig ønske for neste år.

Nå er det faktisk nok.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Sola steker, temperaturmåleren smyger seg oppover mot 30-tallet, og jeg ligger og plasker i et saltvann som måler 22 grader. Kalenderen viser 24. juli.

«Det er rart hvor fort denne sommeren har gått.»

Ordene kommer fra bryggekanten. Personen står i badeshorts og har saltvann i håret.

«Ja, men det blir litt deilig med høst også.»

Svaret kommer fra personen ved siden av. Vedkommende tørker rennende solkrem fra fjeset.

Høst nå? tenker jeg. Plutselig kjennes vannet ti grader kaldere ut. Jeg kan omtrent se de grå skyene komme galopperende over himmelen.

Situasjonen er ikke unik, tvert i mot. Og det er det som er poenget. Nå er det faktisk nok.

Vedvarende barndomstraume

Frustrasjonen jeg føler på, stammer tilbake fra barndommen. Til søndagene.

Når man søndag formiddag satt og nøt helgen med en god serie eller et TV-spill, og så kom en melding fra en klassekamerat om «hvordan helgen har vært» og et spørsmål om en lekse til kommende uke.

Hva mener du «har vært», tenkte jeg alltid der jeg lå i halvveis i koma under dynen. Det var jo over en halv dag igjen av helgen. En hel fjerdedel!

Det samme gjaldt høst-, vinter- og påskeferien, når man torsdagen før skolen startet igjen, møtte noen på butikken, og de spurte hvordan ferien «hadde vært». Hva behager? Min ferie er ikke over tre dager før den er ferdig.

Eller når noen 2. juledag spurte om «jula var fin». «Jula er fin», svarte alltid jeg. Jula varer til nyttårsaften.

Men dette fenomenet var verst i sommerferiene. Da kunne folk være frekke nok til å forsøke å avslutte feriefølelsen flere uker før tiden.

Å forkorte en årstid

Denne sosiale forbrytelsen blir like ofte begått i voksenlivet. Helger og ferier skal absolutt avsluttes tidlig.

Men når det gjelder sommeren, handler det ikke bare om å drepe feriefølelse. Det handler om å kutte i en hel årstid.

Personene jeg overhørte snakke om høst 24. juli, definerte sommeren, som årstid, med utgangspunkt i sin egen ferie. Fordi deres fellesferie-ferie i midten av juli var over, så skulle absolutt sommeren i sin helhet opphøre.

Den samme holdningen opplever jeg på jobben. Folk kommer tilbake fra ferie i enden av juli og snakker om at en lang sommer er slutt, eller at de er klare for høsten.

Hvorfor må jeg minne folk at årstiden består, uavhengig av når en har ferie?

Sommer i september

Her om dagen spurte jeg vennene jeg studerte med i Nederland, om når de tenker at sommeren er.

En nederlender sa fra juli til midten av august, en brite mente det var fra slutten av mai til slutten av august, en fransk venn sa fra midten av juli til midten av september, og en australier svarte fra starten av desember til slutten av februar (du vet, siden årstidene er motsatt der).

Alle var enig om at forståelsen av sommer selvsagt er preget av når man har ferie, og når det er varmt. Men ikke bare det.

Vi var enige om at det varierer om man holder på sommeren så lenge man kan, eller om man haster videre til neste årstid. Før den egentlig er der.

Den første kategorien fortsetter å bade, går i shorts og fargerike klær, griller, drar på båttur og generelt nyter sommeraktiviteter. Og de snakker om at det er sommer. Selv om kanskje temperaturen ikke alltid er stekende varm, og selv om man kanskje ikke har ferie.

Den andre gruppen skyver livet innendørs, snakker om at det er høst. Og ødelegger selvsagt sommerstemningen for den første gruppen.

Endre holdning

Jeg elsker høst, men den skal ikke vare lenger enn tre måneder.

For meg handler det om holdning. Så neste år forventer jeg en holdningsendring.

Jeg vil ha meg frabedt å høre snakk om høst før september. Og jeg kommer til å kjefte på dem som gjør det.

Det er på tide å la sommer få være sommer.

Kommentarer til denne saken