Nå må vi bry oss!

Disse afghanske flyktninger blir tatt hånd om av greske myndigheter på øya Lesbos. Grekerne fraktet fredag hundrevis av flyktninger fra de greske  øyene til fastlandet i et forsøk på å redusere det enorme flyktningepresset disse øyene opplever. Mange tusen flyktninger har flyktet fra borgerkrigen i Syria. Foto: Reuters/Alkis Konstantinidis

Disse afghanske flyktninger blir tatt hånd om av greske myndigheter på øya Lesbos. Grekerne fraktet fredag hundrevis av flyktninger fra de greske øyene til fastlandet i et forsøk på å redusere det enorme flyktningepresset disse øyene opplever. Mange tusen flyktninger har flyktet fra borgerkrigen i Syria. Foto: Reuters/Alkis Konstantinidis

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

En norsk pappas hilsen til flyktningbarn.

DEL

MeningerDet er lørdag 22 august 2015. Og akkurat nå sitter jeg i en trygg og varm stue, i ett av verdens rikeste land. Mine barn sover trygt i hver sin seng, på hvert sitt soverom. Jeg sjekker jevnlig at barna mine har det godt. Hører at de puster, legger på de dyne og gir de en kos på kinnet. Jeg elsker barna mine så høyt at det finnes ikke ord som kan beskrive det

Men akkurat nå, en helt vanlig lørdags kveld i Tønsberg, så er jeg trist og sint på samme tid. Jeg kjenner at tårene presser seg på, og jeg har en vond klump i magen. Jeg har lyst til å bare rope og skrike. Men i stedet kjenner jeg en følelse av egen utilstrekkelighet og hjelpeløshet sige innover kroppen min.

Og jeg føler en skam over å bo i en verdensdel hvor selvsentrering, kynisme og egoisme tydeligvis har tatt helt overhånd. Der varme, godhet og medmenneskelighet settes til side, i redsel for egne lands grenser. I en verdensdel, der historien tilsier, at vi egentlig skal kjenne oss igjen i skjebnene til mennesker på flukt.

Jeg, som mange andre, har i kveld sett tv-bilder fra grensen til Makedonia. Bilder som viser hvordan desperate flyktninger prøver å komme seg i sikkerhet. Bort fra krig og elendighet. Bort fra en fortid som ikke har en fremtid. Voksne mennesker i nød som blir slått av politi og grensevakter. For deretter å bli «sortert» og vurdert om de skal få komme inn i vår trygge verden. Som om noen av oss i denne alt for rike og bortskjemte delen av verden skal ha rett til å bestemme hvem som skal få et verdig liv.

Flyktninger fra Syria sover på bakken ved togstasjonen i Gevgelija etter at de, sammen med hundrevis av andre flyktninger, har kommet fram til Makedonia i dag søndag.

Flyktninger fra Syria sover på bakken ved togstasjonen i Gevgelija etter at de, sammen med hundrevis av andre flyktninger, har kommet fram til Makedonia i dag søndag. Foto:

Og jeg har sett barn. Mange barn. Livredde og desperate. Barn som gråter, og som ikke har bedt om å være på flukt, men som er sammen med sine foreldre. Mamma`er og pappa`er som elsker barna sine like mye som jeg elsker mine. Og som akkurat nå blir behandlet som dyr. Barn og foreldre blir jaget rundt, mens de klamrer seg sammen. Tett inntil hverandre. Som en familie ofte gjør. Men det skal ikke skje under en ussel presenning, i styrtregn, på grensen til Makedonia.

Derfor sier jeg, - nok er nok. Dette kunne vært oss. Tenk på det. Og det kunne vært mine barn og dine barn. Uavhengig om det er valgkamp, er dette et spørsmål om vi ønsker et fremtidig samfunn der varme, hjerterom og kjærlighet skal være grunnpilarene. Et verdenssamfunn hvor det er enighet om at alle skal bidra i kriser, og hvor målet er at alle mennesker skal få et godt liv.

Og ja, jeg vet også at det letteste er koble dette vekk. Skru av tv`n eller svitsje til en annen kanal. Stenge det ut. Det skjer jo ikke her, så heldigvis slipper vi dette «bråket» med fremmede gråtende barn som utidig blander seg inn i vår lørdagskos. Men dessverre, så enkelt er det ikke. Vi har alle et ansvar, om vi vil eller ikke.

Jeg avslutter nå, men jeg lover en ting. Jeg skal aldri glemme dere, verken flyktningbarn eller deres foreldre. Aldri! Og mens dere fryser og gråter i natt, et eller annet sted i Syria, i en flyktningeleir eller på grensen til Makedonia, så håper jeg på en felles dugnad for å vise vår solidaritet. For å vise at vi bryr oss om våre medmennesker. Og denne dugnaden kan gjerne starte med fakkeltog, i Norge og i resten av Europa. Der faklene også kan være et symbol og en ny start for et varmere og mer inkluderende samfunn.