Dette minimalismeprosjektet mitt går sakte. Det går framover, men veldig sakte. Og jeg er fortsatt ekstremt stresset på grunn av tingene mine. Jeg har i det siste konkludert med at tingene mine faktisk er grunnen til stresset jeg opplever. Tingene mine stjeler tid og jeg takler det å kun ha 24 timer i døgnet veldig dårlig.

Det kan kanskje småbarnsforeldre kjenne seg igjen i, men dersom du ikke har barn skal jeg forklare litt mer.

Jeg jobber i Oslo og bor i Stokke. Vi snakker totalt to reisetimer hver vei. I tillegg må min timeplan og samboeren min sin timeplan koordineres. Sånn er det for de aller fleste par med noe felles som skal tas vare på. Sånt stresser meg.

Men aller mest rotet. For nede i kjelleren nå om dagen står det flere arbeidere som jobber på spreng for at vi skal få et nytt bad, slik at vi kan bygge ut med soverom i underetasjen. Vi har sprengt budsjettet for å få det til, men funnet ut av at det er en viktig investering i hverdagen og livene våre.

Og en ting til – her om dagen fikk vi den hyggeligste beskjeden av alt: badet i andre etasje lekker ned på badet i første etasje. Det må tas. SÅ FORT SOM MULIG. Eller ASAP da, som jeg liker å kalle det.

Dersom du spør: men Celina… Kjøpte du ikke boligkjøperforsikring eller noen annen forsikring som kan ta støyten? Svaret er jo. Men vi kjøpte et dødsbo og etter takstmannen, selv så fortvilet som han så ut over situasjonen var her, så har vi fått vite at ingen forsikring dekker en slik vannskade fordi det går som gammel slitasje.

Nå skal jeg bare holde pusten. Holde pusten og betale med penger vi ikke har, for en jobb vi egentlig ikke skulle gjøre. Og sånn var det å bli voksen da.

Tilbake til minimalismeprosjektet. Jeg rydder daglig i skuffer og skap for å kvitte meg mest mest mulig av det vi ikke trenger. Men kjelleren er fortsatt proppfull av ting vi ikke trenger, ikke bruker og helst ikke vil ha hensyn til akkurat nå.

Problemet mitt ligger i at jeg i samme sekund som at jeg løfter opp en gjenstand har en god grunn til hvorfor jeg bør beholde det og hva det betyr for meg. Det er en slags emosjonell samlemani, vil jeg si. Ikke fordi jeg samler på noe spesifikt, men at jeg ikke klarer å la det gå.

Og stresser mitt topper seg nå mot innleveringa av masteroppgaven. Det er få dager igjen og jeg har aldri før kjent en så stor trengsel etter å få noe ferdig og gå videre. Den tid kommer. Det vet jeg.