Reisen har gått gjennom verdens beste og mest effektive helsevesen. Et vesen som er skapt på fellesskapets beste verdier. Verdier som er bygget gjennom generasjoner – fra etterkrigstidens brave, politiske idéer til dagens skinnende juvel.

Passasjer og pasient

Som passasjer og pasient på reisen har jeg følt et påtrengende savn etter den innholdsrike og positive reisebeskrivelsen. Det synes å være få eller ingen som har orket å nedtegne en tilsvarende reises innhold.

De fleste historiene vi hører, ser og leser er fortellinger som beskriver det som går galt eller gjøres feil, eller mislykkes. Det forbauser og irriterer meg at det er dette som dominerer det allmenne inntrykket av vårt fantastiske helsevesen, fra den lokale innsatsen til det som skjer nasjonalt.

Og ikke minst den sømløse samhandlingen som foregår institusjonene imellom.

Reisens start

Min reise startet ved at jeg ble innlagt på Sykehuset i Vestfold med akutt kreftdiagnose i prostata med spredning i rygg og bekken. Alvorligheten i diagnosen førte til blålys og umiddelbar overføring til OUS, Ullevål for operasjon 31. mars.

Operasjonen var vellykket, men jeg våknet til en kropp som var lam fra midjen og ned. Utsiktene til et videre liv som pleiepasient var betydelig. Prosentenheten som tilsa at jeg noen gang skulle kunne gå igjen, var ytterst liten.

Gjøre det umulige

Det var på dette tidspunktet at vårt helsevesen slo til med sin storhet og ufattelige tiltro til at det umulige kan gjennomføres - bare innsatsen er god nok.

Fra Ullevål ble jeg sendt til Villa Smidsrød i Færder. Der ble jeg mottatt av en bukett av pleiere, terapeuter og leger som har respekt for pasienten som et overordnet mantra. En holdning som deles med dusinvis av helsepersonell jeg har møtt på ferden.

Etter noen uker på Villa Smidsrød gikk turen videre til Radiumhospitalet og 14 dagers strålebehandling. Det var etter dette at den store forandringen kom i stand, et sømløst samarbeidet mellom fem institusjoner: SiV i Tønsberg, Ullevål og Radiumhospitalet i Oslo, Sunnaas Sykehus på Nesoddtangen og Villa Smidsrød i Færder.

Treningsprosjekt

Radiumhospitalet stilte opp med et team av fysioterapeuter og annet helsepersonell som overbeviste meg om at muligheten til å kunne gå igjen, måtte prøves. Alt av hjelpemidler ble rekvirert. I fellesskap ble det skapt et treningsprosjekt. Egeninnsats er avgjørende, var beskjeden jeg fikk. De ga meg nødvendig styrke og pågangsmot til å gjennomføre prosjektet.

Turen gikk deretter tilbake til mine venner på Villa Smidsrød. De adopterte treningsopplegget. Etter en stund kom jeg ut av sengen til de første skrittene i gå-bane - med fastspente støtteskinner. De første, vaklende stegene ble unnagjort. I over en måned hadde jeg levd med lammelse i halve kroppen. I en sårbar situasjon er det avgjørende å ha et profesjonelt apparat omkring seg.

Det hele utviklet seg bedre enn noen torde å tro. For å gjøre en lang historie kort, kan jeg si at allerede ved feiringen av 17. mai, var jeg en habil rullatorkjører. Det neste fremskrittet kom raskt, med bruk av sportstaver og stokk. Dagene besto av to treningsøkter. Stegtelleren på iPhonen rapporterte om daglige turer på 2 og 3 km.

Selvsagt har det vært noen humper i veien på reisen, men jeg velger å overse dem til fordel for min totale opplevelse av norsk helsevesen. Det er det viktigste for meg.

Uten hjelpemidler

Den hjelpen, rådene og faglig assistanse som ble gitt av de ansatte på Ville Smidsrød, var helt avgjørende for den utrolige utviklingen. Jeg ble pushet frem dag etter dag og uke etter uke. Allerede andre uken i juni kunne jeg reise hjem til eget hus. Jeg kunne gå uten hjelpemidler.

Det er vanskelig å få fullrost de ansatte på Helsehuset. Derfor: Da jeg takket for meg og reiste, syntes jeg ikke det var nok å gi dem verbal ros og en blomsterkvast. Avskårne blomster har for kort levetid. Sett i perspektiv og det faktum at de ga meg et helt nytt liv, måtte avskjeden endres. Gaven ble et magnolia-tre som håpefullt forlenger min takk og gode ønsker gjennom flere år. Selvsagt har det vært noen humper i veien på reisen, men jeg velger å overse dem til fordel for min totale opplevelse av norsk helsevesen. Det er det viktigste for meg.

Sunnaas er unik

Siste stopp på reisen i helsevesenet – så langt – ble et opphold på Sunnaas Sykehus. Et fantastisk sted med landets mest kompetente stab. Der ble hele rehabiliteringen analysert, vitenskapelig målt og det ble utarbeidet et nytt og tilpasset treningsopplegg. Noen måneder frem i tid skal jeg tilbake til Sunnaas for nye prøver, analyse og oppfølging.

I dag blir opplegget fulgt opp lokalt gjennom Nøtterøy Fysioterapi. Det sømløse samarbeidet funker helt ned på lokalplanet.

Egen uvitenhet

Gjennom en fem måneder lang reise i det norske helsevesenet, er det én ting som slår meg: Er det norske folket virkelig klar over hvilket utrolig helsevesen vi har og hvilken kvalitet og personlig innsats de tusener av ansatte utøver på vegne av fellesskapet? Jeg tror ikke det.

I forrige kommunestyreperiode satt jeg selv som vararepresentant både i kommunestyret og hovedutvalget for helse i Færder kommune. Jeg hadde ikke en anelse om hvilke ressurser vi som kommune forvaltet. Jeg er usikker på om alle utvalgsmedlemmene har den fulle viten og kjennskap til hva fellesskapets juvel inneholder og representerer. Vi skal bare prise oss lykkelige over den norske velferdsstaten og fellesskapets grunnverdier.

Restart av liv

I dag forteller skrittelleren meg at jeg daglig tilbakelegger mellom 3 og 4 kilometer på egne ben. Og når jeg senere i måneden avslutter en langvarig cellegiftkur, kan jeg slå fast at den fem måneder lange reisen i det norske helsevesenet har gitt meg et avgjort håp om restart av et fortsatt spennende og innholdsrikt liv. Det er derfor jeg har skrevet denne historien.

Roy Helge Simonsen, kreftpasient