Gå til sidens hovedinnhold

Når hatet normaliseres - tanker etter 26. november

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredag 26. november deltok jeg i lanseringen av rapporten etter en HKH (Hurtig kartlegging og handling) relatert til hatefulle ytringer, radikalisering og voldelig ekstremisme i Færder kommune. En deltagende prosess for å fornye den lokale handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme, der spesielt ungdommene i kommunen ble lyttet til som relevante kunnskapsprodusenter. Bare det er et viktig element i bærekraftige forebyggings- og endringsprosesser.

Fordi det kom frem ting som krever endring.

Ungdommen har i liten grad direkte erfaring med radikalisering og voldelig ekstremisme. Men de har omfattende erfaringer med hatefulle ytringer. De omgis av disse hele tiden, på fysiske og digitale arenaer (som er uløselig koblet sammen). Det er snakk om et grovt og fordomsfullt språk, om hets og om memer med et budskap som avhumaniserer menneskegrupper. Ofte er ytringene forkledt som humor, og blir dermed vanskeligere å (an)gripe.

Etter å ha lest rapporten er det ordet «normalisering» som jeg sitter igjen med som det mest urovekkende.

Det mest presserende problemet her er ikke grensesettingen opp mot det «ekstreme», i forstand voldsbejaende ideologier eller forestillinger om en krigslignende tilstand mellom den norske befolkningen og minoritetene og som krever et umiddelbart selvforsvar der alle midler er legitime. Problemet er at grensene mellom det ekstreme og det normale er i ferd med å viskes ut, når det snakkes om og til individer og grupper på måter som fraskriver dem verdien som likeverdige medmennesker og deltagere i den intersubjektive samhandlingen.

Denne normaliseringen introduserer, drypp etter drypp, et budskap om at det er helt innafor å nekte individer eller grupper anerkjennelsen som fullverdige mennesker. Filosofen Judith Butler omtaler denne symbolske utslettelsen eller «utnullingen» som kjernen i det hatefulle språket. Og normaliseringen betyr at vi begynner å bli vant til at det skjer, at vi blir avstumpet. At logikken begynner å synke inn. Utgangspunktet for samhandlingen og samtalene vi har med hverandre er ikke en grunnleggende anerkjennelse av likeverdet, men en åpen omkamp om hvem som får status som legitim og likeverdig deltaker i denne samhandlingen. Og der det er de sterkeste som bestemmer det. De andre må bare finne seg i det. Eller trekke seg tilbake.

Denne normaliseringen er farlig, og kanskje like farlig for samfunnet som helhet som de akutte tilfellene der enkelte eller grupper blir radikaliserte og er i fare for at noen tyr til vold. Det normaliserte hatet har ødeleggende konsekvenser for hele samfunnet, siden det setter kollektive forsvarsmekanismer i fare. Det normaliserte hatet kan føre til likegyldighet og aksept for at noen ydmykes, diskrimineres, ekskluderes. Det kan mobiliseres av demagogene og autokratene. Det kan legitimere statlig vold og forfølgelse. I dag ser vi at slike prosesser skjer i land i Europa. Det er bare å tenke på kommuner i Polen som har erklært seg selv som «LGBT frie soner».

Det er her 26. november kommer inn i bildet. Vi minner deportasjonen av 529 jøder fra Norge den dagen i 1942. Kvinner, barn og menn som ble arrestert av norske politifolk i norske hjem og sendt til Auschwitz, der de fleste ble drept umiddelbart. Bare 9 av dem overlevde.

Dette hadde ikke skjedd uten den tyske okkupasjonen som kontekst, men jo lengre forskningen graver seg inn i dette, desto mer skjønner vi at det fantes en utstrakt og «normalisert» antisemittisme i det norske samfunnet før okkupasjonen ble et faktum. En holdning til jøder som «de andre», som ikke tilhørig til det norske, og som potensiell illojale og truende ovenfor det norske.

Forskere som har sett på karikaturer, på aviser viser at antisemittismen var en «kode», en selvfølge i brede samfunnslag. Dette får konsekvenser når statlig forfølgelse blir et faktum. Psykologen Albert Bandura har forsket på hvordan vi utdefinerer noen mennesker og menneskegrupper av vårt moralske ansvar. Når det er «common sense» at et individ eller en gruppe omfattes av imperativet om å behandle den andre som en likeverdig, vokser tilbøyeligheten til å bli delaktig i urett og vold, eller til å snu seg vekk.

Når du får vite at naboene dine står i fare for å arresteres og fraktes bort, velger du å gjøre alt du kan, også med fare for eget liv, for å hjelpe, eller lurer på hvordan du kan få tak i eiendommene deres? Svaret er, dessverre, at det kommer an på hvordan du har lært og utviklet en vane om å betrakte dem som likeverdige medmennesker eller ikke, lenge før du står ovenfor dette valget.

Med dette handler aktualiteten i 26. november ikke bare om å avverge ekstreme ideologier og holdninger, men om å avverge normaliseringen av måtene å snakke om og til hverandre på, som er egnet til å bryte ned sikringsmekanismene for menneskeverdet og likeverdet som er bygget inn i våre demokratiske samfunn. Ytringene våre betyr noe, og ytringskulturen og ytringsansvaret som praktiseres i et samfunn er en del av disse sikringsmekanismene.

Kommentarer til denne saken