Det kan være lett å tilsidesette våre egentlige oppgaver som er knyttet til ombudsfunksjonen og innbyggernes demokratiske kanal inn i maktutøvelsen som gjennom valg er tildelt oss som privilegium.

Som grunnplanken i denne makten ligger det vi gjerne omtaler som «åpenhet i forvaltningen» – innbyggerne bør ha størst mulig innsikt i det både politikere og administrasjonen driver med.

Dette ble denne uken satt på spissen da kommunerepresentant Unni Hanson (Frp) (90), en av Færders mest standhaftige ombudspersoner, utfordret kommuneledelsen. Bakgrunnen var en sak som har fått mye omtale i pressen. En eldre mann hadde blitt sendt hjem fra Smidsrød Helsehus i svært dårlig forfatning. Hanson ba i kommunestyremøtet om en beklagelse fra ordføreren, men i denne ukens møte i helseutvalget spurte representanten standhaftig blant annet om hva helseledelsen hadde lært av episoden. Svaret på spørsmålet fant utvalgslederen grunn til å behandle for lukkede dører.

LES OGSÅ: Jon beklaget, men Unni var ikke fornøyd: – Hvordan er det mulig?

Strenge regler

Når kommunen lukker sine dører, noe som heldigvis skjer svært sjelden, oppstår det en situasjon der det nødvendig å være pinlig nøyaktig med formalitetene – ikke minst fordi det er strengt regulert i Kommuneloven. I vårt tilfelle er det for eksempel nødvendig å stemme over lukkingen, og det skal skje i selve møtet. Det er hverken utvalgsleder eller administrasjonen som skal bestemme stengingen.

Feil 1 som ble begått i møtet var at dette ikke skjedde. Resultatet var at Hanson måtte vente til behandlingen av selve saken for å be om en hjemmel for å stenge dørene. En grunn til å holde publikum unna kan selvsagt være at det dreier seg om taushetsbelagte opplysninger. Det er ofte tilfelle når det er snakk om helseopplysninger, hvilket selvsagt var tilfelle i vår sak. Til dette svarte Hanson at pasienten hadde eksplisitt gitt uttrykk for at han ikke hadde noe imot at hans helsetilstand ble gjort offentlig kjent.

Kommentarene til kommuneloven (Overå og Bernt) har behandlet dette (side 306): «Hvis de som opplysningene angår, ber om eller samtykker i at møtet holdes for åpne dører, er det nærliggende å oppfatte dette som et samtykke til at disse gjøres kjent, slik at taushetsplikten bortfaller etter forvaltningslovens § 13 A. (...) Kommunen (...) kan ikke stenge dørene på dette grunnlag hvis det fremkommer at vedkommende samtykker i at alle relevante opplysningene kan legges fram i åpent møte».

Dette er altså bakgrunnen for Feil 2 i helseutvalgets møte.

LES OGSÅ: Roar raser over mangelen på oppfølgning: – Jeg vil ikke begraves med to stumper

Kan ikke pålegges taushetsplikt

Redegjørelsen for saken som ble gitt av virksomhetsleder var både grundig og pedagogisk lagt frem, og beklagelse etter beklagelse ble fremført. Men så oppstod Feil 3. Vaktbikkja Hanson ga seg ikke, og spurte en forfjamset utvalgsledelse hvordan hun nå, gitt at møtet var lukket, skulle kunne meddele pasienten resultatet av behandlingen. Møteledelsen hadde jo fra dirigentbordet hevdet at representantene var pålagt munnkurv om det som ble lagt fram.

Utvalgslederen prøvde seg på en forsøksvis diplomatisk formulering, men ble bryskt avvist av Hanson, som skulle ha seg frabedt å bli lagt ord i munnen på seg.

Feil 3 var med dette et faktum. Den dreier seg om at representanter ikke kan underlegges taushetsplikt i kommunale møter. Det står altså Hanson fritt å meddele pasienten det hun vil. At det i enkelte saker, for eksempel når det dreier seg om prisforhandlinger, kan henstilles til taushet om kommunens posisjon, er selvsagt noe annet. Dessuten må den som «røper» innholdet fra forhandlinger bak dører selvsagt politisk sett svare for sin eventuelle løsmunnethet. Men dette gjelder ikke i vårt tilfelle, heller tvert imot – siden offentligheten selvsagt har et helt berettiget krav på å få kjent med hva kommunen har lært av en skandalepreget behandling av en eldre pasient.

LES OGSÅ: Roar ble liggende på isen i nesten en time før ambulansen kom: – Det gikk ikke bra

Utrygg fremtid

Som representant i helseutvalget fulgte jeg behandlingen av denne saken med stigende undring. Dette skjedde av to grunner: For det første er mine demokratiske instinkter i slike saker, etter et langt liv i pressen, kanskje bedre utviklet enn de fleste. Jeg vet hvor sterkt kravet til åpenhet i forvaltningen står i pressens utøvelse av våre demokratiske rettigheter.

Men den andre grunnen er like viktig. Da den såkalte Tjøme-saken tok fyr i 2016, skjedde dette i et formannskapsmøte i Tjøme kommune der daværende ordfører og rådmann påla forsamlingen taushet («ingen ting som sies her skal komme ut!» angivelig fordi det dreide seg om «en personalsak». Som varaordfører protesterte jeg iherdig på dette, og skaffet meg juridisk belegg for det. En titt i historiens bakspeil har gitt meg styrket tro på at enhver kommuneledelse som benytter sin makt til å pålegge politikere taushet, går en utrygg fremtid i møte.

Nå er begjæringen om å offentliggjøre uttalelsen til virksomhetslederen til behandling av kommuneadvokaten. Jeg er ikke i tvil om hva utfallet vil bli. For når det gjelder den dårlig behandlede pasienten på Smidsrød er det ingen tvil om at Unni Hanson er dagens helt. Og jeg er glad for – i denne saken (!) – å være hennes eneste støtte i Færder kommunes helseutvalg.