Ifølge ham skaper kritikerne støy for å få viljen sin, omtrent som uoppdragne unger. Metaforikken er nedsettende og slår bombastisk fast at det er politikerne som har makten. Nå har hverken Lene Lauritsen Kjølner eller undertegnede prøvd å få viljen vår. Derimot har vi gang på gang påpekt at det er politikernes vedtak og vilje som ikke holder mål.

Politiske vedtak handler primært ikke om de folkevalgte er viljesterke og handlekraftige, men at vedtakene er forankret i lovverk og kommuneplaner. Her får saksbehandlere og politikere begrenset sin egenvilje og sitt personlige handlingsrom. Det var noe av det første jeg lærte da jeg begynte i politikken. Jusen var uttrykk for allmennviljen og det rettslige redskap som kommuneforvaltningen var pålagt for å kunne utføre sine demokratiske forpliktelser.

LES OGSÅ: Til Halvor Syvertsen: Det er demokratisk valgte politikere som skal ta avgjørelsene

I de åtte årene jeg var Tjøme-politiker fikk jeg et godt innblikk i hvordan kommunen håndterte søknader om ulike byggeprosjekter, ikke bare juridisk, men også i estetisk forstand. Vi vet hvordan det endte. Jeg skrev mye om disse sakene, det gjorde også Tønsbergs Blad, som gravde frem ulovligheter i store mengder. At det ble mye støy i aviser og andre medier, var viktig, men det vesentlige handlet om at både saksbehandlere og politikere var ansvarlige for feilaktig saksbehandling og dårlig dømmekraft.

LES OGSÅ:

Ikke støy – kritikk

Høyre-politikeren Øyvind Jonassen har ikke fått med seg denne siden av «støyen», at den egentlig handler om en kritikk av kommunens saksbehandling og politiske vurdering i byggesaker. På Tjøme var det mer gjennomsiktig, innbyggerne så jo hva som skjedde i strandsonen og hvem som fikk byggetillatelse. I Tønsberg er det heller ikke vanskelig å se at byens egenart er ferd med å bli avviklet. Kanalområdet er snart helt ødelagt, med stygge høyblokker som er i strid med kommunens juridiske og estetiske normer om tilpasning.

LES OGSÅ: Kjølner og Grøtvedt: Hvis de som lager mest støy fikk viljen sin

De fagspesifikke argumentene mot denne arkitektoniske styggedommen, nevner ikke Jonassen med et ord. Han ter seg som en godt impregnert Tjøme-politiker, for hvem det var viktig å gi pengefolk det de ville ha. Det er en vanlig strategi i mange av landets kommuner. Politikeren er utbyggerens beste venn, og vennskap forplikter, helt til han får viljen sin. Ja, det var dette med vilje, da og hvem vet best hva innbyggerne vil ha? Er det utbyggeren, eller er det folkeviljen slik den på demokratisk vis er nedfelt i lovverk og kommuneplaner? Dette må snart Tønsbergs politikere finne ut av.