Gå til sidens hovedinnhold

Når to uker med garantert sol og varme skal byttes ut med «etter regn kommer sol», er jeg redd mange får seg en skikkelig skuffelse

Vi rigger oss for sommerferie i vårt nærmeste ferieland. Jeg ser noen skjær i sjøen.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Kan det være så vanskelig? I år er svaret et rungende ja. Hva skal vi gjøre i sommerferien? Oppfordringen er klar: Bruk ditt nærmeste ferieland og oppdag hvor fint det kan være her hjemme. Og det er jeg helt enig i. Men. Og det er et stort men. Og det kommer jeg tilbake til.

For mange av oss har de opprinnelige planene gått i vasken. Italia er utelukket, Spania og Frankrike likeså. Nå ønsker Hellas oss snart velkommen, men det spørs om vi biter på når det knapt går fly dit og vi i skrivende stund fortsatt må i to ukers karantene ved hjemkomst. Enda fjernere himmelstrøk framstår akkurat nå som akkurat det.

Så er det flere som i det siste har meldt seg og sagt hvor fint det er at vi oppdager de nære ting, det være seg familie eller turer i nærområdet. Og selv om jeg er glad i både kone, barn, Essoskogen og Verdens Ende, er det noe med å oppleve noe nytt. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid lurt på hva som befinner seg rundt neste sving eller over neste bakketopp. Siden jeg ikke har noen planer om å bytte ut kone og barn, har vi derfor ofte dratt på litt eller helt nye steder hvert år. Har det dempet utferdstrangen? Næh.

Les også

Noen har ropt etter en sterk mann til å lede oss i korona-krisen. Jeg er glad vi heller har en kvinne som vil lytte til andre.

Derfor er det tilnærmet patetisk når eventyrere, professorer og andre globetrottere som runder 60 står fram og lovpriser de nære ting. Og ikke nok med det, de mener pandemien vil føre til at vi endrer holdninger og slutter å reise så mye. Det er lett å si når man har krysset Grønland på ski, stått på de høyeste fjelltopper, vært på begge polene og svømt i alle hav. For mange av oss som ikke har kommet så langt i livet verken på den ene eller andre måten, tror jeg fortsatt den første halvbillige flybilletten til et nytt sted lokker mer enn tanken på å sitte hjemme og se gresset gro.

Og det bringer oss over på det store men-et. I gamle dager, også kjent som -70 og -80-tallet, var Norge for mange både det nærmeste og eneste ferielandet. Rent bortsett fra Sverige og Danmark, som er minst like nært for store deler av befolkningen som fjorder og fjell i nord og vest. Jeg har ufattelig mange mil langs norske veier bak meg, og er det noe som er sikkert her i landet, er det at det er mildt sagt varierende vær. Det sier sitt at en av standardvitsene i bilen var: «Du må ha hatt en fin ferie så brun som du har blitt!» «Brun? Det er rust.»

Les også

«Hvordan ville du lest dette om du var permittert?»

Så når to uker med garantert sol og varme skal byttes ut med «nå ser det ut som det lysner» og «etter regn kommer sol», er jeg redd mange får seg en skikkelig skuffelse. Det planlegges nå charterturer fra Tromsø til Sørlandet i sommer. Men jeg tror ikke 17 grader og regnbyger på bystranda i Kristiansand holder for en forfrossen nordlending som akkurat har sett den første flekken med grønt gress under snøen i juli. Og for søringer som våger seg nordover: Blir du ikke satt i karantene, må du forvente samtaler som dette: «Hainn e sterk i dag.» «Ja, hainn e mainnbisk.» «Ja, hainn e heilt malabarisk.» Overhører du dette, kan det være en idé å tjore fast campingvogna.

Men mange tror på sommeren. Det meldes om kraftig vekst i salget av turutstyr, bobiler og båter, så et lite forslag for oss lokalt: Kan ikke alle bare legge båtene slik at vi kan gå tørrskodd fra Fjærholmen til Bolærne via Masseløy og Haneflu? Det kan fort vekk bli like fullt på godværsdagene uansett.

Kommentarer til denne saken