Gå til sidens hovedinnhold

Når var du modig? Blikk på nytt skoletema, livsmestring

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De unge hadde sittet en stund rundt bålet i vannkanten en lun augustkveld, og snakket om dagens opplevelser. Tøffest var nok turen ned den lange steinrøysa. «Hadde ikke turt å gå ned aleine,» utbrøt Nora.

Læreren fanget øyeblikket og snakke litt om hva det vil si å ta sjanser. Etter en stund våget han å kaste fram spørsmålet: Når var du modig?

Elevene lyttet interessert til hverandres fortellinger: Den gang jeg torde å si min ærlige mening, den gang jeg slo opp med kjæresten, den gang jeg forsvarte en som ble plaget, osv.

Dette kunne vært en skolestart. Med opplevelser og samspill som kilde til personlige historier. Ingen spurte om faglig kompetanse da elevene fortalte, eller da de andre etter hvert stilte spørsmål.

Det er ofte blitt hevdet at skolens innhold er kunnskap og dannelse. Kort og godt. Men hva innebærer dannelse? Vil en slik skogstur inngå i begrepet? Den kloke skolemannen og forfatteren Inge Eidsvåg sammenfatter i stor grad begrepsforståelsen i boka Dannelse, en murstein som kom i 2011, der han sier: «Kjenn deg selv», «Lær å leve sammen med andre» og «Ta ansvar for fellesskapet». Kan samtalene rundt leirbålet inngå i en dannelsesreise? Kan det føre til mental renselse, det å fortelle om vanskelige situasjoner i sitt liv til en venn eller til en lyttende gruppe? Og hva med en som lytter til fortellingen plutselig tenker: Oi, har hun også det på den måten …

Noen ganger blir naturopplevelse og samtale dannelsens fundament og inspirasjon. Vi tenker oss at Nora valgte å fortelle om engstelsen i den bratte ura. Sterke sansefornemmelser frigjør språket. I natur blir tenkningen en boltreplass for nysgjerrighet og innlevelse. Noen ganger handler det om å bli berørt. Også fysisk.

Vi opplever kanskje i dag et estetisk og etisk feilgrep. Som frarøver oss «Inderligheden», som Kierkegaard fremhever, og den nære stemning. På mobilen får jeg foto av vakre trær og blomster, og en kjent person i bakgrunnen. Men dessverre uten lukt, uten vind, uten berøring, omfavnelse eller hengivenhet. Uten omgivelser. Den digitale verden er «uden Livs-Indtryk», for å bruke et annet begrep av den danske filosofen. Livet må leves, uten det overfladiske sløret som er tidens erfaringsgrunnlag.

Det hendte at jeg litt fleipete sa til mine elever: «Det er bedre å være forelsket, enn å lese om det». Vi lever i en omtrentlighetsverden, der formidlet kunnskap og det selvopplevde ofte ikke samsvarer.

I høst møter norske barn og unge et tverrfaglig tema som heter Folkehelse og Livsmestring. Kan samtaletrening bli en del av dette? At elever forteller om sitt eget liv, at de blir bedre kjent med seg selv og hverandre, og at de også utvikler en kollektiv tenkning? At de på en måte oppfyller Eidsvågs danningsperspektiv?

À propos mot: Våger vi, lærere og foresatte, å la de unge slippe til med egne og livsnære opplevelser, der innfall og utfordringer, undring og intuisjon, glede og resonnement, blir livsmestringens og hverdagens innhold. Og der dialogen med sin frigjørende vitalitet blir bærebjelken.

Tom Rønning, Filosofisk praktiker

Kommentarer til denne saken