For noen uker siden var det et lengre innlegg i Tønsbergs Blad om fylkeskommunens fremtid der det ble hevdet at fylkeskommunen er noe vi bare har hatt noen få tiår, og så ble dette brukt som argument for nedleggelse. Men det er feil at vi bare har hatt fylkeskommunen noen tiår. Dessverre tror jeg det er mange som har samme feilaktige oppfatning som innleggskriveren, derfor denne kommentaren.

Fylkeskommunen har røtter i alle fall tilbake til formannskapslovene av 1837, som blant annet institusjonaliserte amtsformannskap. Prinsippet om de folkevalgtes bestemmelsesrett var helt sentralt. Hvilke oppgaver fylkeskommunene har vært tillagt, har variert. Men de har vært kommunale i sin karakter, samtidig som de var fellesoppgaver som det var formålstjenlig å løse i større sammenheng.

Som en kuriositet kan nevnes at det første amtstinget i Vestfold vedtok, var i 1839 å oppføre arrest på Sem.

Helt fem til 1964 var fylkeskommunen felleskommune bare for herredene. Vestfold hadde 8 byer med nær 50.000 innbyggere, og disse kom da med i fylkeskommunen.

Fylkesutvalget, eller amtsutvalget som det opprinnelig het, ble instituert i forbindelse med skattelovene av 1882.

Den politiske toppstillingen - fylkesordføreren - kom med reformen i 1964. Men fylkeskommuneloven opprettholdt at det fortsatt var fylkesmannen som var fylkeskommunens rettslige representant og som skulle representere fylkeskommunen utad. Fylkesmannen skulle også fortsatt lede fylkeskommunens administrasjon.

De folkevalgte i fylkeskommunen ble valgt ved indirekte valg - av kommunene. Det var også slik at ordførerne i kommunene alltid skulle sitte i fylkestinget.

Den neste store reformen kom i 1976. Fylkeskommunen ble da løsrevet fra kommunene. Den fikk sine egne folkevalgte valgt ved direkte valg, sin egen fylkesordfører med full myndighet, den fikk rett til å skrive ut sin egen skatt og den fikk sin egen administrasjon uavhengig av statens.

Reformen ble forberedt av den såkalte Hovdkomiteen for reformer i lokalforvaltningen oppnevnt I 1971. I følge komiteen var målet å oppnå en desentralisering og demokratisering forbundet med en praktisk og effektiv administrasjonsordning.

To av fylkesmennene ble ansatt som fylkesrådmenn - altså administrasjonssjefer i fylkeskommunen - i sine respektive fylker. Vestfolds første fylkesrådmann var Kaare Frøland 1976 - 1988. Han avsluttet sitt arbeid for fylkeskommunen med å skrive boken «Vestfold fylkeskommune gjennom 150 år». Det meste av stoffet i min kommentar er hentet fra Frølands bok, som herved anbefales.

Etter 1976 har fylkeskommunen mistet vesentlige oppgaver (f.eks. Sykehusdrift), og nye har kommet til. Men meg bekjent har det ikke vært større reformer i fylkeskommunens organisering, verken politisk eller administrativt, før sammenslåingen med Telemark som nå altså skal vurderes på nytt. Om dette vil jeg bare si at det alltid er viktig med kunnskap om historien når man skal strake ut kursen for fremtiden.

Diskusjonen går også om fylkeskommunens væren eller ikke væren. Kanskje ender vi opp en dag med en kommunestruktur som ikke etterlater så mange fellesoppgaver til et folkevalgt region- eller fylkesnivå. Men da må det på landsbasis skje mye mer med kommunestrukturen. Uansett synes det å være enighet om det Vestfold fylkesting har uttrykt i sin første fylkesplan: «Det bør være et prinsipp at saker som dreier seg om utvikling av vårt lokalsamfunn skal avgjøres av folkevalgte organer. Forberedelse av slike saker må følgelig legges til forvaltningsorganer tilknyttet de samme folkevalgte organer».