Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
«Ja, sånn ville jeg ha gjort det …»
Mannen bak infodisken på byggevarehuset Montér ser på meg. Han er smart. Han tenker gjennom oppgavene før de skal løses. Jeg er ikke så smart. Jeg gyver løs på prosjekter uten å ha hele framdriftsplanen klart for meg. Fordelen er at jeg får ting gjort. I en fei. Og da hender det innimellom (hver gang) at det oppstår problemer som må løses underveis.
Som nå. Jeg har revet opp et grønt og grusomt vegg-til-vegg-teppe fra 80-tallet. Skåret den stilmessige katastrofen i smale strimler og stablet rullene i en pyramide på verandaen. Til spott og spe. Jeg skal legge gulv for første gang i mitt liv. Hvor vanskelig kan det være? Klikk. Klikk. Klikk, lissom.
Planen var hytte: – Endte med hus
Stua mi er en L. Det er i den nedre vinkelen det grønne teppet har vært. Resten av stua har et solid gulgulnet parkettgulv fra byggeåret 1960. Det skal få ligge der og vente på at oppussingskontoen plutselig er fet nok til gulvsliper og ny lekker lysere lakk. Derfor jaktet jeg på en rimelig trestavs eikeparkett. Traust og trivelig. Og det fant jeg. Kvart over ni en morgen var jeg og hengeren klar utenfor byggsenteret. Jeg fikk hjelp til å dobbeltsjekke antall pakker gulvbord, betalte og raste hjem til min mor som hadde meldt seg til gulvleggertjeneste.
Skulle vi begynne innerst ved vinduet, eller ytterst mot resten av stua, mon tro? Ytterst, så vi får lirket det første gulvbordet godt under den over to meter brede trekkspilldøra som skiller de to rommene? Eller innerst, så vi er sikre på at gulvet ser rett ut?
Det ble innerst. Og først når vi har saget til, og splittet og hamret på plass de to aller siste parkettbordene i pakken, oppstår problemet. Eller la oss kalle det utfordringen. Det blir en 16 centimeter bred glipe mellom det gamle og det nye gulvet. Her trengs det en 16 cm bred løsning som er en god del lavere enn den nye parketten. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det viser det seg at den supre foldedøra verken lar seg åpne eller lukke dersom parketten legges helt ut til det gamle gulvet.
Jeg raser tilbake til trelasten og rusler rundt mellom materialhyllene for å se om jeg ser en løsning. Jeg finner en fin eikelist. Den er bare en meter lang. Jeg trenger en list på 225 centimeter. Ingenting passer. Jeg går ut i gulvavdelingen. Det er der jeg finner Montér-mannen. Eksperten. Hjelperen. Jeg viser fram bildet av glipen mellom gammelt og nytt gulv og forklarer problemet. Han rister mildt på hodet. «Hvor mye betalte du for gulvet», spør han. Han har tatt en kjapp hoderegning og funnet ut at min drøm om en 16 cm bred eikelist, 225 cm lang vil koste mer enn det smaker. Jeg er enig. Det blir hårreisende dyrt for én planke med saktevoksende eikestas. Jeg foreslår et par andre løsninger. Det er da han saktmodig sier:
«Ja, sånn ville jeg ha gjort det …», begynner han.
«Jeg ville demontert trekkspilldøra før jeg begynte, så ville jeg lagt gulvet, så ville jeg kuttet av den nederste delen av døra, slik at den passet til det nye gulvet. Og så ville jeg hengt opp døra igjen.»
«Ja. Men nei, mister Montér – det er ikke slik virkelighetens problemer løses i min verden», tenkte jeg i mitt stille sinn. Men han har selvfølgelig rett. Se problemet. Løse problemet. Helst før det oppstår.
Det hadde vært noe, det.
