Gå til sidens hovedinnhold

Änglar, finns dom?

Min lille takk til Sykehuset i Vestfold:

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klokken 07 en torsdag morgen sto jeg utenfor døra på dagkirurgisk avdeling, H4 på SiV. Jeg ble tatt imot av en smilende sykepleier som viste meg inn i et avlukke, hvor mitt private tøy og smykker skulle låses inn for dagen. En seng sto klar, og det føltes litt underlig å ta på sykehusets nattskjorte og jumpe opp i senga klokken 07 på morgenen.

Jeg ble trillet inn i et stort rom hvor flere senger sto, med andre som også skulle opereres. Kirurgen kom og presenterte seg, og fortalte hva som skulle skje. Jeg var førstemann ut. Operasjonsalen var stor og litt skremmende, med lamper og apparater fra gulv til tak. Intensivsykepleier kom og presenterte seg. Hun fortalte at hun skulle være der og passe på meg hele tiden, så jeg ikke skulle ha det vondt. Anestesisykepleier presenterte seg og småpratet litt med intensivsykepleier mens jeg også var med i samtalen. Det var en hyggelig atmosfære, hvor jeg følte at alle var likeverdige og avhengige av hverandre. Dette var interessant! Første gang på kirurgen og i sykeseng!

Jeg følte en god trygghet blant alle disse vennlige menneskene som var opptatt av at jeg skulle ha det bra! Det var en ny opplevelse for meg å bli sett på denne måten med så god omsorg som ble meg forunt... Et lite øyeblikk følte jeg meg som Jeppe i baronens seng der jeg lå, det kunne ikke føles bedre...Vil du høre på radio? Hvilken kanal liker du? Forfjamset svarte jeg P1, som jeg pleide å høre på. Jeg kunne jo valgt jazz! Dette var nesten for godt til å være sant!

Kunne jeg ha det bedre?

Ikke før hadde jeg sovnet, før jeg våknet av at det hele var over. Så bar det inn på sengerommet igjen , hvor jeg fikk hvile litt til. Er du sulten, vil du ha smørbrød? Ja takk, jeg bestilte juice, kaffe, smørbrød med ost og skinke . Jammen kom hun med ett med syltetøy også! Gjett om det smakte! Kunne jeg ha det bedre? Etter et besøk på røntgen, ventet jeg på kirurgen i en koselig stue med TV og det hele. Hun kom til slutt, etter diverse operasjoner. Hun var fornøyd med resultatet. Det siste hun sa før jeg dro var: "Bare ring hvis det er noe! Jeg er lett å treffe, for jeg jobber mye."

Ydmyk og full av glede dro jeg derfra. I hjertet hadde jeg med alle de gode opplevelsene. De ville jeg formidle videre til den som en gang i livet skal få oppleve det samme som meg. Takk til alle dere som gir oss en følelse av å være blant engler en liten stund på jorden.

Kommentarer til denne saken