Noe svært smittsomt brer seg utover Norge. Og jeg snakker ikke om koronaviruset.

Jakob Semb Aasmundsen håper vi får et rausere Norge

Jakob Semb Aasmundsen håper vi får et rausere Norge Foto:

Av

Når vi får denne krisen på avstand, vil hele Norge være ugjenkjennelig.

DEL

MeningerPust inn. Pust ut.

Skal jeg sette på radioen? Durelyden fra kaffemaskinen starter. Den bråkete, men fredelige lyden. Den hverdagslige lyden. Jeg løfter koppen og lar den sterke lukten bore inn i neseborene mine. Pust inn. Pust ut.

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet. Morgensola titter frem og kaster skygger over grillkrydderet, olivenoljen og et par vannglass fra middagen før. Skal jeg skru på radioen? Nei. Ikke helt ennå. Bare ett minutt til. Ett minutt til med vanlig hverdag. Pust inn. Pust ut.

Men det er ikke vanlig hverdag. Hverdag kanskje, men ikke vanlig. Her sitter jeg, 24 år, og jeg har foreløpig flyttet hjem til mamma og pappa. Da jeg forrige uke fikk beskjed om at arbeidsplassen min Aftenposten sendte de ansatte på hjemmekontor, tok jeg sakene mine fra leiligheten min i Oslo og dro hjem til Tønsberg. Det er altså ikke vanlig hverdag å gå på jobb hver dag med mamma og pappa, som også er på jobb gjennom sine dataskjermer.

Det er ikke vanlig hverdag å skru på radioen og få siste nytt om en verden snudd på hodet. Stengte skoler. Stengte grenser. Åpen redsel. For meg er det ikke hverdag å føle meg rett og slett målløs. Å hele tiden forsøke å formulere tanker og meninger om det som foregår, men gang på gang komme til kort. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si eller mene.

Men de siste dagene har jeg sakte, men sikkert begynte å skjønne hva jeg føler. Og den følelsen er faktisk ikke frykt. OK, da. Det er litt frykt også, men det jeg føler mest på, er takknemlighet.

Den begynte da jeg ble invitert til Facebook-gruppa «Bli med på Norges største dugnad. Ta en for laget». Jeg mistenkte først at den kun ville være full av krisemaksimering, men det som møtte meg der, var overveldende: Hundrevis av innlegg av nordmenn som virkelig ville hjelpe andre. Folk som tilbyr seg å handle for dem som ikke kan, folk som deler konserter fra stua si, folk som gir gratis leksehjelp.

Litt etter litt oppdaget jeg flere grupper: «Nasjonal dugnad», «Korona – hjelp hverandre», «Tønsberg hjelper», «Oslo hjelper Oslo», «Koronahjep Sandnes», «Koronahjelp Kristiansand». Alle gruppene er proppfulle av mennesker som ønsker to ting: Lytte til myndighetens råd for å hindre spredningen av smitte og strekke ut en hånd (på trygg avstand) til fremmede i nærområdet sitt.

Ikke bare er rausheten stor, kreativiteten er også enorm. Sosiale medier florerer av utrolig mange lure ideer som skal motvirke frykt og ensomhet: live yoga, digitale leirbål, hjemmekafé, høytopplesning, samtalesentre, og listen fortsetter. Folk starter også innsamlingsaksjoner i hytt og hver for å sørge for at dem som rammes hardest av krisen, får den hjelpen de trenger.

Når jeg på tirsdag ser nordmenn over hele landet som står i vinduene eller på balkongene sine og klapper for dem som fremdeles holder landets hjul i gang, blir jeg målløs – av takknemlighet. Pust inn. Pust ut.

Betyr dette at koronaviruset har fått fram det beste i oss?

Jeg tror at det er noe som er mer smittsomt enn koronaviruset. I en ellers så individualistisk tid viser vi at vi har evne til å tenke på felleskapet. Jeg tror at den nasjonale krisen demonstrerer at vi greier å sette andre foran oss selv, selv om vi ikke har det helt topp. Hvor fint er ikke det?

Og hvor viktig er ikke alt dette for veien videre – for Norge etter korona. Norge vil være ugjenkjennelig etter denne krisen, men jeg vil driste meg til å si at det på noen måter kanskje vil være til det bedre. Selvsagt skal vi sørge all sykdom, nød og død vi står i, men vi skal holde på den gnisten som nå tennes.

Gnisten som gjør at når vi endelig kan puste normalt igjen – når den vanlige hverdagen endelig kommer tilbake – så vil den forhåpentligvis finne sted i et annerledes Norge: et rausere Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags