Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Når jeg spør «Hvordan går det med barna?», så spør jeg som regel av ren høflighet. Det er ikke en invitasjon til å fortelle hvilke sykdommer ungen din har hatt siden sist, hvilke ord hen har lært, hvilke leker hen liker, om hen gråter ved levering i barnehagen eller om hen fortsatt gjør i buksa på natta. Altså hele regla. Beklager. Vi må sette strek.
Hvorfor er det så vanskelig for oss foreldre å snakke om annet enn barna? Jeg kjenner meg mett, ukonsentrert og rastløs når vi prater. Jeg føler meg fanget og tvunget til å delta i en samtale jeg egentlig kunne vært foruten. Jeg mener ikke å være slem, eller å tråkke noen på tærne, men helt ærlig så synes jeg at det er direkte kjedelig å snakke om barn. Er det virkelig alt vi har til felles?
Jeg skulle så gjerne snakket om noe annet enn tiss, bæsj og perfekte matbokser når vi møtes til lunsj. Jeg vil gjerne høre hva du har gjort siden sist, ikke hva ungen din gjorde i barnehagen på mandag. Jeg skulle ønske at du anbefalte meg en film du har sett, eller en bok du har lest – i stedet forteller du meg at det har kommet nye episoder av Fantorangen på NRK Super.
Det nytter nok ikke å hente Maren fra «Fra bølle til bestevenn», selv om bøllevariasjonen blant mennesker nok er minst like stor som i hundeverdenen
Hvorfor sluttet viå snakke om Donald Trump, Kim Kardashian, krig og fred og politikk og sånt? Jeg mener ikke å si at Donald Trump eller Kim Kardashian er viktigere enn ungene våre, men hjernen min blir til grøt hvis vi snakker mer om testvinnende parkdresser og fordelene ved samsoving.
«Jeg føler meg dummere og dummere for hvert barn jeg får», sa en venninne her om dagen. Og la meg bare si dere, denne dama er ikke dum! Men akkurat nå er hun fanget i mammauniverset hvor hun og barselvenninnene snakker om gulp og svøping over en kopp kald kaffe. Hun savner den gode samtalen, eller den trenger ikke nødvendigvis være god eller dyp, men den må gjerne være sponset av noe annet enn Nestlé eller Ergobaby. Og vet dere hva? Jeg er helt enig med henne.
Det er merkelighvordan hele vår identitet forandrer seg etter at barna kommer til verden. Man blir mamma. Men er det helt umulig å finne seg selv igjen? Eller en gylden middelvei? Kan vi alle bli litt flinkere til å skille foreldrerollen fra det sosiale- eller arbeidslivet? Kan vi konsentrere oss om å være mamma på hjemmebane, og litt mindre på venninnekveld eller på kontoret?
Jeg er tobarnsmor – og skikkelig stolt over barna mine, men jeg er også journalist, venninne, søster, treningsglad, mat- og vinelsker, interiørinteressert og nysgjerrigper. Jeg er Hilde. Så la meg fortelle deg litt mer om alt jeg kan og vet. Jeg vet også at du er mer enn bare barna dine – og det vil jeg gjerne høre mer om.
Jeg er Hilde, hun som vil snakke litt mindre om barn, og litt mer om alt annet.
Hva er egentlig greia med skam?
