Gå til sidens hovedinnhold

Noen har ropt etter en sterk mann til å lede oss i korona-krisen. Jeg er glad vi heller har en kvinne som vil lytte til andre.

Jeg stoler mer på myndigheter som viser usikkerhet i usikre tider enn den sterke mann som skal gjøre alt selv.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kan det være så vanskelig? Denne gangen er svaret opplagt ja. Vi står i den vanskeligste tiden en svært stor andel av oss noen gang har opplevd. Og det helt uten klare svar på hvordan vi skal opptre og hva som skal til for å løse situasjonen. Da er det ikke så rart at mange søker enkle løsninger.

Og all kritikk, frykt og rop om tiltak skal vi ta på alvor. Men jeg må innrømme at jeg ikke forstår ropet om den sterke mann. Mange har ment at lederskapet i Norge har vært dårlig og at informasjonen har vært sprikende. Det har vært kritikk av manglende eller for seine tiltak, at kommunene måtte ta avgjørelser selv og krav om mer informasjon og like retningslinjer over hele landet. Og at staten må snakke med en stemme.

Les også

Hjertet varmt, hodet kaldt. Pust med magen.

Kravet om den sterke leder som tar alle avgjørelser, kan høres forlokkende ut. Men det er lett å finne eksempler på at det ikke alltid faller heldig ut. Du skal være en ganske iherdig Trump-tilhenger for å mene at USA har løst koronakrisen på en god måte. I Iran ble all informasjon om viruset holdt tilbake til etter at et valg ble avholdt. Også i Kina tok det flere uker før det ble tatt grep, og det kan se ut til at mange i starten fryktet partiet og president Xi Jinping mer enn en dødelig epidemi.

Da stoler jeg faktisk mer på myndigheter som er mulig å kikke i kortene og som viser usikkerhet i en situasjon de ikke kan vite noe sikkert om. Og på statsledere som faktisk bruker litt ekstra tid for å sjekke både med fagmiljøer og resten av beslutningstakerne før de setter i gang det som egentlig er et stort eksperiment på hele befolkningen. I alle fall når hele prosessen har tatt dager i stedet for måneder og år.

Prisen vi betaler for dette er usikkerhet, nye beskjeder og retningslinjer og fagmiljøer som er åpent uenige. Og en offentlighet som slettes ikke er enig om alt. Dessuten kan avgjørelser av og til drøye.

Alternativet er bare så mye verre. Hvis fagfolk og sofaleger med to ukers studium av egen sykdom ikke kan ytre seg uten frykt for represalier, får i alle fall ikke de rette myndighetene den informasjonen de kan ha bruk for. Og hvis PR-strategien i denne krisen skulle vært at all informasjon skulle vært ensrettet og konsistent til enhver tid, ville nok rådene til befolkningen både kommet senere og vært dårligere. Når myndighetene oppdager at gårsdagens råd er utdaterte, er det bedre at de kommer med nye råd enn at de er redde for å bli kritisert for dårlig kommunikasjonsstrategi av overbetalte PR-guruer. Eller bli omplassert til et sted der ingen ville hørt noen til dem mer.

I en ideell verden burde alle råd og tiltak være konsistente og ensartede hele tiden, og de burde bli satt i verk på akkurat riktig tidspunkt. Men i en ideell verden hadde vi heller ikke hatt covid-19.

Les også

For oss i Tønsberg er det bare å starte skittkastingen mot Sandefjord

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.