«Norge er fritt!» Men ikke alle jublet

FRIHET! Fredsfesten begynte 7. mai om ettermiddagen etter at nyhetene om en forestående tysk kapitulasjonen spredte seg blant folk. Bildet viser russ i Tønsberg i 1945.

FRIHET! Fredsfesten begynte 7. mai om ettermiddagen etter at nyhetene om en forestående tysk kapitulasjonen spredte seg blant folk. Bildet viser russ i Tønsberg i 1945. Foto:

Av

«Fienden har nå kapitulert».

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Dette sto å lese i Oslo-Pressen, fellesavisen til Hjemmefrontens Ledelse, 8. mai 1945. En forsiktig feiring av freden hadde imidlertid startet 7. mai etter fredsmeldinger fra Sveriges Radio, BBC og NRK denne dagen. Og 8. mai brøt jubelen løs for fullt. Krigen er over. Det er fred. Fem år med fremmed terrorvelde, assistert av tusenvis av nordmenn, er over. Vi er herrer i eget hus. Flagg overalt. Endeløs jubel.

Ikke alle jublet

Men ikke alle deltok i jubelbruset. Kampen mot fienden hadde krevd sine ofre. Pårørende til de som falt under felttoget våren/sommeren 1940 i kampen for å hindre en overlegen okkupasjonsmakt å sette seg fast i landet, bar fortsatt på sorgen. Heller ikke pårørende til de som mistet livet i den militære og sivile motstandskampen, til sjøfolk som seilte for de allierte, til de i tysk fangenskap, til alle tilfeldige/uskyldige ofre, jublet neppe denne dagen. Vi fikk se krigens brutalitet på nært hold, slik som da tyskerne hevnet seg på sivilister etter å ha møtt uventet motstand på Lundehøgda ved Ringsaker under felttoget. Her ble 22 av stedets befolkning regelrett henrettet, deriblant 29 år gamle Astrid Thomassen og hennes treårige sønn.

En annen gruppe som trolig var lite feststemte 8. mai var de 40.000 medlemmene av Nasjonal Samling (NS), kollaboratører og alle som på ulikt vis hadde stilt seg til disposisjon for Quisling og okkupasjonsmakten.

Spent og usikker situasjon

I Norge ville rikskommissær Josef Terboven fortsette krigen. Med over 300.000 tyske soldater til disposisjon, mente han at landet kunne holdes. Hitlers etterfølger, storadmiral Karl Dønitz, fryktet solospill fra Terboven, og avsatte ham. Makten i landet lå nå hos generaloberst Franz Bøhme. Han hadde mottatt ordren fra Dønitz om kapitulasjon kvelden 7. mai, en ordre han likte dårlig, men fulgte. Han var opptatt av en ærefull avmarsj for soldatene sine. I stedet gikk kapitulasjonsdiktatet ut på avvæpning av soldatene og internering i leire i påvente av hjemsendelse. Diktatet gikk også ut på avvæpning og arrestasjon av tyskere tilhørende spesialavdelinger som Gestapo og Waffen-SS. Kapitulasjonen trådte i kraft klokken 24.00 8. mai. Men i den kommende fredsprosessen fryktet man sammenstøt mellom tyske soldater og de 40.000 fra Hjemmestyrkene.

Frigjøringen av Tønsberg

I et intervju med Tønsbergs Blad i 1965 opplyste sjefen for Milorg i Vestfold (D-15), høyesterettsadvokat Josef Haraldsen fra Tønsberg, at maktovertakelsen av byene i Vestfold gikk fredelig for seg. Noen episoder kunne imidlertid lett ha blitt dramatiske. Det gjaldt også for Tønsberg. Blant Milorgs oppgaver var vakthold og sikring av en rekke viktige objekter mot tysk sabotasje. Man fryktet også aksjoner fra ekstreme norske nazister, deriblant Quislings hird. For Milorg i Tønsberg var sikring av Slagen transformatorstasjon en høyt prioritert oppgave. De nyutnevnte politimestrene i Vestfold var helt avhengig av den 3.300 store Milorg-styrken i fylket for å kunne sikre ro og orden, og ikke minst, arrestere NS-medlemmer og støttespillere for okkupasjonsmakten. Milorg i Tønsberg samarbeidet således tett med den midlertidige politimesteren i byen, overrettssakfører Hans D. Krogh-Hansen. Arresterte NS-folk i Tønsberg ble kjørt til torget, vist fram for byens befolkning som i klartekst tilkjennega sin mening om dem. Etter samling på gamle Tønsberg Kino, ble de fraktet til Berg interneringsleir. Oppdrag som Tønsberg Milorg anså som spesielt farefulle, som å innta byens politikammer, kystfortet på Østre Bolærne og Berg interneringsleir (skiftet navn til Sem fengsel), ble overlatt til områdets 12 mann store innsatsstyrke, støt-troppen, eller «dødsgjengen» som den også ble kalt. På Berg hadde de 400 arresterte jøssingene blitt frigitt før støt-troppen aksjonerte. Men den sikret seg vaktstyrken, deriblant leirsjefen Eivind Wallestad og vaktsjefen Leif Lindseth. Mellom- Bolærne med 300 tuberkuløse russiske fanger, ble også inntatt av denne troppen.

Kvinner, som hadde innledet forhold til tyske soldater, de såkalte «tyskertøsene», ble internert på Jarlsberg skole etter å ha blitt snauklipt og framvist på torget for skuelystne som ikke sparte på ukvemsordene.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.