Gå til sidens hovedinnhold

November overlevd

Jeg hørte en lyd jeg kjente igjen en søndag formiddag jeg var ute i tjømeskauen et sted. Jeg klatra opp på nærmeste kolle og så kirkespiret stikke opp over tretoppene borte i Tjøme sentrum. De kirkeklokkene har en lyd jeg har vokst opp med. Lyden av søndag morra i Preståsen. 

INNI MITT HODE

Du kan sikkert se det spiret fra alle hjørner av øya, bare du finner en liten høyde. Det kan oppleves påtrengende, men jeg har lært meg å sette pris på at det finnes noen plasser som består. Godt jeg var i min egen kirke, tenkte jeg, det er noe eget ved skauen der ute. Men kirka på øya har altså på godt og vondt funnet seg til rette inni meg, slik andre bygninger har gjort, men Ingen av dem kan jeg dra til for å se dem som de var. Alt på Tjøme er forandret, kinoen er borte, skolen revet og bygget om, butikken, bensinstasjonen, kroa, alle hjemmene jeg hadde et forhold til. Alt er forandra, og ikke minst lukket. Bare kirka er lik seg sjøl, bare kirkas innside er åpen.

Jeg er ikke så glad i november lenger. Før kunne jeg nyte det tunge ved seinhøsten, tenne lys i mørket, ta litt bedre tid til det som skjer på innsida av hus og sinn. Nå forbinder jeg november med død. Folk blir syke og dør på denne tida.

De siste årene har jeg tent lys på allehelgensaften ved inngangen til novembers prøvelser. Jeg tenner lys for de som er borte. Jeg kjører ut til Tjøme, går i kirken og kjenner på at det omsluttende høstmørket holdes tilbake av kirkens indre lys. Det er sjelden godt vær denne kvelden, regnet pisker, vinden inn fra havet er frisk og salt.

Tjøme kirke holder keltisk messe allehelgensaften. Navnene på de som har reist det siste året blir lest opp, hver og en får hvert sitt lys. Noen navn kjenner jeg igjen, ansikter dukker opp i hukommelsen, og jeg tenker at hadde jeg bare visst at de skulle vært døde nå, hadde jeg sett dem i et annet lys sist gang jeg så dem. Det er et år siden min mor døde, men navnet hennes ble lest i en annen kirke.

Når jeg skriver dette har jeg vært ute på Tjøme og spadd over mors urne på kirkegården etter å ha senket henne ned i et hull i bakken. Noe tok slutt idet jeg la gresstorva tilbake på toppen. En urolig reise var over, havnen blei Tjøme, enda den egentlig skulle vært på Kråkerøy ved Fredrikstad. Men der var minnelunden ennå ikke ferdig, over et halvt år etter planen og skal kanskje ikke stå ferdig før til våren igjen. Det ble uverdig lenge å vente, men nå har jeg et sted å besøke. En klagemur for et ufullstendig mor sønn forhold. Et sted å snakke med, om minner som ikke finnes.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.