Snorres gate er en liten bortgjemt idyll med ca 15 hus. Her er en miks av bygninger fra samme tidsepoke (1860 -1910), de fleste av bygningene er i god stand, noen er litt slitne, men lar seg lett pusse opp.

De slitne bygningene skal rives, hvis eierne får sin vilje. De leier ut til innvandrere og andre med dårlig råd, mens husene forfaller sakte og sikkert. Det er naturligvis bevisst politikk fra huseier. Husene står på verdifull grunn sentralt i byen. Dette skjønner utbyggeren som nå vil reise en åtte etasjers boligblokk der flest mulig skal stues inn i små, dyre leiligheter. Og utbygger får det som han vil. Det gjør han alltid – i Tønsberg.

I vår tid er det mye snakk om klima og miljø. Ikke rart at utbyggere og deres holdningsløse arkitekter benytter seg at politisk riktig språk. Og de fleste lar seg lure, igjen og igjen.

Denne gangen presenteres vi med en «hundre prosent klimavennlig boligblokk, det er unikt i Norge».
Forrige gang det var snakk om en høyblokk, det var på Kaldnes-siden, brukte man salgsfremmende uttrykk som «Signaturbygg» – åpenbart spesialdesignet for de med store markeringsbehov og liten miljøbevissthet.

Det finnes noe som heter Kulturarv i fylkeskommunen. Hva de gjør vet jeg ikke, de gjør nemlig ikke så mye av seg, hvis de i det hele tatt gjør noe. Denne gangen har de heller ikke gjort noe, i hvert fall ikke for vår bynære kulturarv.

De skriver følgende om Snorres gate og huset som snart er revet: «Området har liten til middels kunnskaps- og opplevelsesverdi og middels bruksverdi. Samlet verdi er liten til middels», avslutter de i sine betraktninger.
Virkeligheten er helt annerledes; Snorres gate er et smilehull der tiden har stått nokså stille. Bare det er en verdi. Husene spiller på lag med hverandre, de fungerer som en ramme rundt et gatemiljø som er sosialt og barnevennlig.
Husene inviterer til beboere med beskjeden økonomi, ikke minst unge i etableringsfasen. Her er det naboskap og oppvekstmiljø så det monner.

Snorres gate er en perle hvis man inkluderer immaterielle verdier som identitet, nærhet og trygghet. Disse husene og gaten som binder dem sammen er mer miljøvennlig enn moderne byggerier noen gang kan bli.
Å bevare dette boligstrøket, restaurere, pusse opp, hadde vært et håndslag til kommende generasjoner, til miljøet og til fellesskapet. En høyblokk i dette strøket med sine små lave hus er – derimot – etter min mening – nok et eksempel på kulturvandalisme, grådighetskultur og miljøødeleggelse.