– Slik er det når du har kreft. Det er både oppturer og nedturer. Man må regne med dårlige beskjeder, slik er det bare, forteller Trond.

Del på Facebook

Det var høsten for ett og ett halvt år siden livet ble snudd opp ned for Trond. Siden det har Tønsbergs Blad møtt den 34 år gamle mannen fire ganger.

Han har erfart oppturene og nedturene siden han fikk diagnosen Non-Hodgkins lymfom follikulær, stadium fire, bedre kjent som lymfekreft i siste fase.

– Jeg vil aldri bli frisk, men jeg kan bli symptomfri.

Kreften er uhelbredelig. Håpet er at Trond skal klare å holde kreften i sjakk, slik at han kan ha et godt og langt liv med sin nyoppstartede familie. Han har prøvd det meste. Deltatt i nye studier og en healingreise. Han ville unngå cellegift så langt det lot seg gjøre. Men etter ett år med alternativ behandling, var det ingen annen utvei.

LES OGSÅ: – Jeg er bare så lykkelig

Cellegiften

En fredag ettermiddag på sykehuset i Vestfold: Gjennom rondellen kommer Trond og hans samboer, Lin Zera Tordly Jensen, hånd i hånd. Foran seg skyver de vognen med datteren Thelma Olivia (7 måneder).

– Jeg må bare løpe inn, peser Trond. Som småbarnsforeldre flest er tidsklemma blitt et kjent begrep for ham.

Tyve meter inn i gangen ligger «kreftklinikken». En rolig og fredelig avdeling, med mange pasienter. I dag er det helt fullt. Så fullt at Trond ikke får plass inne på fellesrommet der han pleier å være. I stedet finner kreftsykepleier May Evy Ruud et rolig hjørne i gangen så han kan sitte behagelig, mens han får behandlingen. Dagen før satt han hele dagen med en slange i armen, nå er det bare litt påfyll.

– Skal du varmes opp i dag da?, spør May Evy, og kjenner på hendene til Trond.
– Han er fin og varm. Hvis han hadde vært kald forsvinner blodårene, forklarer May Evy.

Trond forteller at han føler seg i bra form etter gårsdagens lange cellegiftkur. Litt slapp og sliten, men ikke noe han klager på.

– Jeg har aldri vært så bra som jeg er nå etter en kur.
– Har du tatt kvalmestillende?
– Ja, det har jeg.


May Evy tar frem nåla, og kikker på armene til Trond.

– Håper jeg treffer i dag da, sier hun.
– Du treffer, jeg har troen, oppmuntrer Trond.
– Det er ikke det enkleste med alle disse tatoveringene, sier kreftsykepleieren.

Trond får først en pose med saltvann inn i åra. Nyrene skal skylles, forklarer May Evy.
Hun trykker på apparatet og stiller inn dråpehastigheten. Dette går fort, blir vi fortalt.

Lin og Thelma Olivia følger nøye med. Den lille hjerteknuseren får minst like mye oppmerksomhet som pappa. Hun er pappas solstråle, og hjelper Trond med å holde motivasjonen oppe.

En knapp halvtime senere byttes posen med saltvann med en pose med cellegift. Denne gangen er det to sykepleiere som kommer. De spør om personnummeret til Trond, de må være helt sikre på at han får riktig spesialtilpasset cellegift.

Også denne posen skal gå raskt unna. I går var den store og lange cellegiftdagen. Da fikk han flere poser, og ble sittende med nåla i armen i seks timer.

– Å få cellegift er noe helt annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så ille som man skulle tro. Man blir rar og sliten i kroppen. Noen ganger kan jeg sovne og drømme noe helt vanvittig under behandling. Jeg drømmer at jeg er en tegneserie og at det er krig i kroppen min. Jeg ser for meg at man kjører inn styrkene, flirer Trond.

Han ser humoren i det meste.
– Det er viktig å være positiv, forklarer han.

LES MER: – Det er selvfølgelig en jævlig nedtur

Et håp om et lengre liv

Noen dager etter kuren, snakker vi med Trond igjen. Han er i fin form, mye bedre en forventet. Litt kvalm, men det må man regne med. Men mye bedre en tidligere. For han har vært mye dårlig. Det har vært helt forferdelig.
 

I høst startet han på sin første cellegiftkur. Det ble en spesiell opplevelse.
Først fikk han cellegift intravenøst, så piller i fem dager. Pillene inneholder også kortison, som gir Trond uante krefter. Fra å være slapp og sliten, kan han nå forveksles med en børsmekler på speed.
 

– Jeg ble enormt giret av pillene, det var nesten som jeg var ruset.

Han ryddet. Han vasket. Han laget mat. Og han planla et lite oppussingsprosjekt. To vegger trengte maling, så han reiste og kjøpte det som trengtes . På vei hjem går det galt.

– Jeg var advart om at jeg ville få en nedtur på det sjette dagen. Og det fikk jeg. På vei hjem fra butikken traff det meg i bakhodet som lyn fra klar himmel. Da jeg kom hjem gikk jeg rett i sengs. Det var snør og tårer hele veien, forteller Trond.

Og i senga ble han i flere dager. Han var bare oppe for å spise og gå på toalettet.

Lin kjenner ikke igjen sin positive, sprudlende og glade samboer. Han var totalt i kjelleren.
– Det var helt forferdelig, sier hun.

Men han kom seg på beina igjen, og ved neste pillekur var han forberedt.

– Jeg var nok litt eplekjekk første gangen, men de neste gangene var jeg forberedt og derfor gikk det bedre.

– Selv om jeg merket at kreften gikk tilbake i begynnelsen, viste det seg dessverre at behandlingen ikke hadde de resultatene vi hadde håpet på. Jeg fikk se bildene. Kreften hadde trukket seg litt tilbake, men ikke mye. Det var kjipt å begynne på nytt igjen.

Behandlingen ble stoppet, men verken legene eller Trond gir opp. Ifølge Kreftforeningen er om lag 50 cellegifter i bruk i dag. Trond får cellegift tilpasset hans kreftsykdom og behov, og Trond får starte på nytt, med ny kur. Det er den han får i dag.

Trond har falt til ro med at han må leve med kreft. At han aldri vil bli kreftfri. Trond er i dag 100 prosent sykemeldt, men en tur innom jobben prøver han å få til når formen tillater det.

– Jeg er innom jobben og slår an en prat med gutta. Så prøver jeg å trene litt, eller det kan vel ikke kalles det, mosjonere er vel mer riktig. Jeg kan ikke trene så hardt, men det er deilig å få beveget på kroppen, forteller Trond.

Et liv med kreft, er et liv med motgang og medgang, sier Trond.

Men med hjelp fra samboeren og stedøtrene Emma (13) og Marte (16), er hverdagen rimelig flott.

– Jeg er veldig takknemelig for all hjelp og støtte jeg får fra resten av familien og gode venner. Det er uvurdelig. Jeg er pappa på heltid. Vi lever normalt. Kreft er ikke et hverdagstema, men det er likevel viktig å holde en åpen tone. Jentene er klar over realiteten og hvis de har behov for å snakke så gjør vi det.

Hele familien er sammen om gledene og sorgene.

– Det at det hele tiden surrer rundt i hodet er det verste. Vi er stort sett bare blide og tuller og tøyser som alle andre. Det er slik situasjonen er og jeg kan nesten ikke husker hvordan det var før, forteller Lin.

Hun uttrykker bekymring over at det kan ende galt for Trond.

– Det er et stort ansvar, vi har jo barn sammen. Hvis det her går dritt ..., hun blir stille.
– Jeg prøver å være den sterke og prøver å brette opp armene og ta i et tak. Slik er del bare. Vi er sammen om dette, sier Lin.

Trond er spent på fremtiden. Vil denne kuren virke? Vil han reagere som forrige gang, og vil han bli dårlig? Håpet er at kreftcellene vil kapsle seg inn og ikke spre seg.

– Jeg håper det går bra, hvis ikke vet jeg ikke hva som skjer videre. Det er kreft jeg kommer til å dø av, men jeg kan holde den i sjakk og passe på at den ikke sprer seg. Det blir spennende å se hvor lenge det går. Men jeg skal være flink til å tenke på helsa. Trene og spise riktig.

Hvis alt går etter planen er Trond ferdig med kuren i slutten av juni, da håper han det er lenge til neste sykehusbesøk.
 

– I hverdagen prøver jeg ikke tenke på kreften, vi lever stor sett normalt.

FØLG TØNSBERGS BLAD PÅ FACEBOOK: