– Jeg tagg om å få snakke med psykolog i én måned - ingen kom

Liv Skree forteller at hun lå én måned på lukket avdeling uten å få snakke med psykolog.

Liv Skree forteller at hun lå én måned på lukket avdeling uten å få snakke med psykolog. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

TØNSBERG: Lørdag deler Liv Skree fra organisasjonen We Shall Overcome sin historie sammen med Foreningen for pårørende innen psykisk helse.

DEL

Lørdag er det åpent møte med Foreningen for Pårørende innen Psykisk (LPP) helse og We Shall Overcome klokken 14 ved Frivillighetssentralen i Tønsberg. Målet for møtet er å fremme budskapet om at norsk psykiatri trenger mindre medisinering og mer dialog, både med pasienter og pårørende.

Liv Skree, nestleder i We Shall Overcome, som jobber for menneskerettigheter, selvbestemmelse og verdighet innen psykisk helse, mener dagens lovverk og praksis er basert på for mye skjønn, tvang og bruk av medisiner.

– Mange opplever at når de blir alvorlig psykisk syke, har de tre valg: De kan legge seg inn frivillig og ta medisinene de får foreskrevet, nekte å ta medisiner og bli tvangsinnlagt, eller la være å ta imot hjelp, sier hun til tb.no.

– Får aldri tilbud om samtale

– Men hva med samtaleterapi?

– Det er mange som aldri får tilbud om samtale. Selv ble jeg tvangsinnlagt, og ble sittende en måned og stirre i veggen på lukket avdeling. Hver dag tagg jeg om å få snakke med en psykolog, men det kom aldri noen. Alt de tilbød, var medisiner, forteller hun.

LES OGSÅ: Politiet vil slippe unødig psykiatri

Skree bruker nå sine erfaringer og ressurser til å jobbe for andre som opplever ufrivillig medisinering og tvang i psykiatrien.

– Det er mange tilfeller som mitt, og mange har også verre opplevelser. Det ringer folk til oss i We Shall Overcome hele tiden. De er helt desperate etter et sted å få hjelp og svar om rettigheter. Mange lurer på hvordan de kommer seg ut av tvangsmedisinering, sier hun.

Hun beskriver mye av medisineringen som en regelrett sovepute i psykiatriens historie.

Mange lever i en tro om at legemidler kan helbrede såkalte psykiske lidelser, men det er feil. De kurerer ingenting, de bare demper symptomer, sier hun

– Hva er galt med psykiatrien i Norge?

– Det er altfor lite dialog og sosial kontakt. Folk tas ut av samfunnet og legges inn for å «fikses», og så sendes de tilbake til samfunnet – uten at situasjonen deres er forbedret i det hele tatt. Ofte er den faktisk forverret, mener hun.

LES OGSÅ: Fikk fremmed psykiatri-journal i posten

– Vanskelig å få til dialog

Skree mener at overbruk av medisiner gjør det vanskelig å få til en konstruktiv dialog mellom pasient og behandler.

– Når man får så mye medisiner blir det faktisk vanskelig å prate og å tenke, sier hun.

Hun sier organisasjonen hun jobber i kjenner til flere tilfeller der behandlingsmetodene har ført til selvmord.

– Vi vet om mange tilfeller. Hadde jeg vært i min situasjon veldig mye lenger, hadde jeg også vurdert det. Det er ikke noe vits i å leve hvis man ikke får leve og påvirke sitt eget liv.

– Belastning for pårørende

Skree får støtte av Richard Madsen, som er leder for Vestfold-avdelingen av Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse. Han forteller at behandlingsregimet i norsk psykiatri ofte er en stor belastning på pårørende av psykisk syke, og at medisinering er den foretrukne metoden blant behandlere, spesielt for pasienter som er så syke at de må legges inn:

– Systemet er slik at du får en diagnose, og så medisineres du. I spesialisthelsetjenesten skal man ha færre og færre liggedøgn per pasient, og da rekker man jo aldri å få noe særlig behandling. Mange opplever at når de skrives ut, får de et tilbud ved distriktspsykiatrisk senter som innebærer én samtaletime i uken.

LES OGSÅ: Henvist til psykiatrien etter flåttbitt

I likhet med Skree har han personlig erfaring med psykiatrien, etter at hans datter var en hårsbredd fra å begå selvmord på lukket avdeling. Hans, og mange av LPPs medlemmer, har opplevd svært mangelfull informasjon.

– Ikke inkludert

– Det brukes negativt skjønn hele veien. Som pårørende blir man ikke inkludert. Det oppleves som veldig belastende å bli mistenkeliggjort hver gang man stiller spørsmål. Vi stenges ute, til tross for at pasientene har gitt for eksempel foreldrene samtykkeerklæring og slik gitt behandlere lov til å informere pårørende.

Madsen understreker at han ikke er imot medisinering, men for behandling.

– Vi må få et repertoar av behandling hvor målet er å få folk ut av systemet, og ikke et slikt svingdør system som vi opplever i dag.

Artikkeltags