Vever tjukke slekta i tynt ullgarn

HELTEN OG HANS OLDEBARN: Dorthe Herup har vevet oldefaren sin som en del av et kunstprosjekt. Billedveven av Andreas Bjerg, som var fisker i Danmark, er det sjette bildet hun har vevet fra historien sin

HELTEN OG HANS OLDEBARN: Dorthe Herup har vevet oldefaren sin som en del av et kunstprosjekt. Billedveven av Andreas Bjerg, som var fisker i Danmark, er det sjette bildet hun har vevet fra historien sin Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

For å bevare historien har Dorthe Herup sendt tippoldemoren sin på rundreise i USA.

DEL

I et hvitt hus med grønne karmer på den idylliske gården Marienborg vever Dorthe Herup historien sin.

– Dette er oldefaren min, Andreas Bjerg. Jeg kom over en gammel utklippsbok da vi ryddet etter onkelen min og der dukket han opp i en avisartikkel, skrevet i et gammeldansk poetisk billedspråk.

Kunstner Dorthe Herup står foran sin siste ferdigproduserte billedvev, et portrett i ull av en gråhåret mann kledd i en tykk fiskejakke med en medalje vevet inn i jakkeslaget. En oldefar hun aldri har kjent, både han og bestefaren hennes døde før hun ble født.

Teppet er en del av et større kunstprosjekt som tok form for seks år siden, da Embla, hennes første barnebarn, kom til verden.

– Slektsteppene har som mål å formidle familiens historier fra dem som var her før oss til dem som kommer etter, sier Dorthe Herup.

Andreas Bjerg var fisker på den tiden de var ute i åpen båt. Han reddet andre fiskere på havet under «den store Harboøre-Katastrofe», stormen som blåste over Danmarks vestkyst på slutten av 1800-tallet.
Fisker Bjerg ble hedret med medalje etter heltedåden.

 I det gamle avisutklippet står det skrevet svart på gult:

«Paa den store Ulykkesdag, den 21. November 1893, laa Andreas Bjerg paa havet i sin Baad. Han og Kameraten naaede lykkelig ind til Kysten. Da de sprang ind paa Stranden, kom der Bud fra Liløre, at der manglende Mandskab til Redningsbaaden, der skulde ut at redde Fiskere, der var i Havsnød. Andreas Bjerg løb da barfodet til Liløre og gik frivilligt i Redningsbaaden ud over Revlen og reddede et Baadelag»

– Jeg kan se på bildet at han er stolt, og jeg tenkte at denne historien må bli tatt vare på. Hvis ikke jeg gjør det, er det ingen som gjør det – og jeg må gjøre det på den måten jeg kan best. Dette har vært en morsom form for slektsforskning, sier kunstneren.

LES OGSÅ: Dorthe Herup og Morten Juvet i ett med naturen

Vever historien sin

I underkant av et halvt år har Dorthe Herup sittet på verkstedet sitt i Holmestrand og vevet oldefar. Det har vært en møysommelig prosess, nå er trådene nøstet sammen. Andreas Bjerg, Dorthes oldefar, Emblas tipptippoldefar, har fått den plassen han fortjener. Billedveven måler 190 cm x 145 cm og kunstprosjektet hennes teller foreløpig seks familiebilder.

Bak den ferdige veven har hun montert en plakat av de gule avisutklippene om oldefaren som bodde i «et lille hvidkalket Hus»:

«Naar Havets dybe Bas lød under Bovbjergs Fod, naar Bølgerne slikkede op ad Ler- og Megelbergets Side, da røg Skumflagerne som hvide Fnug op over Skorsteinspiberne, da tuede Uglen, og Alliken skreg i Kirketaarnet ved Havet. Det var, ligesom dette Hus hørte Havet til.», står det skrevet på gult avispapir.

– Ta vare på kildene dine, de er viktige, sier Willy Fredriksen fra Nøtterøy.

Han er lidenskapelig opptatt av slektsforskning, og tidligere leder i DIS Vestfold. DIS Norge, eller Data i slektsforskning, som foreningen het da den startet opp for 25 år siden, teller i over 10.000 medlemmer. Lokallagsforeningen her i Vestfold har hjulpet folk med å finne røttene sine i 20 år.

– Det er viktig at du noterer underveis hvor du har fått opplysningene fra, for plutselig opplever du at noe ikke stemmer. Da er det viktig å huske hvor du fikk opplysningen, understreker Willy Fredriksen.

Å finne ut av opphavet sitt er blitt mye enklere de siste årene. Du trenger ikke nødvendigvis lete gjennom nedstøvede kister på loftet, eller bla deg gjennom morkne dokumenter i Statsarkivets åpningstider. Røttene du søker, kan du være heldig å finne i skjermlyset fra en laptop i din egen sofa.

– Det holder at du har en datamaskin med internettilgang, alt av offentlige opplysninger kirkebøkene er skannet inn og ligger åpent på nettet, sier Willy Fredriksen.

Folketellingene ligger også ute på nettet, den siste tilgjengelige er fra 1910, da det ble gått fra dør til dør for å finne ut hvor mange og hvor gamle de som bodde i en husstand var.

Manntallene fra 1660-årene og 1701 kan også være til hjelp, men som navnet avslører er ikke kvinnene i en husstand gjort rede for. Var du kvinne ble du rett og slett ikke talt, med mindre du drev en gård.

Dorthe Herup håper at oldefaren får vind i seilene, slik tidligere av hennes vevede familiebilder har kommet seg ut i verden. «Førstereisgutten», et familiebilde av hennes far, onkel og besteforeldre er for tiden på Artapestry4-utstillingen i Lüneburg i Tyskland. «Cigarpigerne», et dåpsbilde av en tante, mormor, oldemor og tippoldemor har reist til Riga, og «Gudrun og bukken Burmann» er på hjemreise etter halvannet år på utstillingsrundreise i USA. Slik blir Dorthe Herups vevede familiehistorie spredd.

LES OGSÅ: Truls fikk ny familie da han var 16

Viser fram slekta

Andre deler slektstrær med opplysninger om sine forfedre via åpne eller lukkede nettsider. Men det er noen ting det er lurt å huske på når du er detektiv i egen og andres historie. Opplysninger om døde personer er ikke vernet av norsk personvern, med mindre du sprer helseinformasjon som sier noe om arvelige sykdommer som nålevende personer kan ha. Bilder kan du ikke fritt publisere før 15 år etter at personen døde, ifølge åndsverkloven §45 (ekstern lenke)

 Men det er flere unntak beskrevet i loven.

– Jeg var heldig å finne tilbake til noen store gårder, og de holdt seg oftest i familien. Men jeg har funnet alt fra fattigfolk som ikke eide en skitt, til de som var litt høyere på strå, forteller Willy Fredriksen.

Vi står i rommet Lokalsamlingen i underetasjen på biblioteket i Tønsberg. Willy Fredriksen setter fra seg kaffekoppen, drar ut en skuff fra et arkivskap og løfter opp en rund metallboks med mikrofilmer av gamle aviser.

– Her har jeg kommet over mye morsomt. Jeg leter for eksempel etter en dødsannonse, men blir sittende og lese gamle avisreportasjer.

Ifølge Willy Fredriksen er det lett å bli hektet hvis du først starter å grave i historien:
– Det er veldig spennende. Nettene er ikke lange nok når jeg først begynner, sier han og ler.

Familietreet hans har vokst med lange grener. Den lengste strekker seg tilbake til begynnelsen av 1500-tallet til gårder på Hjelmeland på Vestlandet, den korteste er skåret til begynnelsen av 1800-tallet. Og treet rommer folk fra alle samfunnslag.

– Jeg anbefaler folk å installere et slektsforskningsprogram på PC-en sin. Da får du et godt verktøy til å lagre dataene du finner og mulighet til å registrere kildene for opplysningene.

Arveskifter har også hjulpet ham til å finne mye av det han har lett etter.
Før i tiden dukket lensmannen eller sorenskriveren opp hos enken når mannen døde.

Alt løsøre ble listet opp og innboet fordelt. Det var broderloddet som gjaldt, guttene fikk dobbelt så mye som jentene, inntil arveloven av 1854 trådte i kraft. Der det ikke var noe av verdi å fordele, var det heller ikke skifter.

– Det har vært vel så morsomt å finne ut om de fattige, spennende å lære hvordan de var som mennesker og hvordan de hadde det. Og jeg har lært mye historie, blant annet om Napoleonskrigene, sier Willy Fredriksen.

Kirkebøker og bygdebøker

Han takker gode bygdebøker for en del av funnene han har gjort underveis. Det han fant der, kontrollerte han opp mot kirkebøkene, såkalte primærkilder.

– Har du funnet noe i årenes løp som du ikke ble så glad for å finne?

– Nei, jeg pleier å si at det beste du kan finne er kjeltringer og drapsmenn for de er som regel godt dokumentert.

- Men bruk sunn fornuft, det du finner kan være sensitive opplysninger som nålevende slektninger ikke vil at skal publiseres. Man trenger ikke kringkaste til hele verden.

Willy Fredriksen begynte for alvor å interessere seg for sin egen historie da han mistet moren i 1997.

– Jeg brukte faren min for alt han var verdt, far syntes også det var kjempegøy.

Men minner blekner, ikke alle opplysningene han var ute etter fikk han svar på. Hvem var Fredrik Johanson Dahlgren, oldefaren han har etternavnet sitt etter? Han fikk tidlig en utfordring:

– Da jeg spurte far hvor hans farfar, var fra, fikk jeg bare til svar at han kom fra Sverige.

Den opplysningen hjalp ham ikke mye. Han søkte i kirkebøker og fant til slutt det han mente måtte være oldefaren, men klarte ikke tyde navnet som var skrevet opp som fødested. Han bestilte bøker fra Sverige via biblioteket i Tønsberg og etter å ha saumfart flere kart, skjønte han omsider at det var snakk om Högseter.

– Endelig løsnet det, det var så moro, da var det julaften her, sier han

Willy Fredriksen tok med seg faren til Dalsland.

– Langt inne i skogen fant vi en grunnmur med én eneste laftet knute som ikke var råtnet bort.

I det som engang var en bolig ble Fredrik født i 1850.

– Det sto en stor stein på tomta. Der ser jeg for meg oldefar lekte som barn.

I kirkeboka står Fredrik Johnson Dahlgren oppført som matros da han giftet seg, og i kolonnen ved siden av står det at han sist gikk til nattverd i London.

– Men det står det samme på en annen som også giftet seg den dagen, så ikke vet jeg, sier Willy Fredriksen.

- Revolusjon av folk som vil finne slekta si

Statsarkivar Nils Johan Stoa jobber i Statsarkivet på Kongsberg. Han har gitt ut «Våre røtter», en håndbok i slektsgransking.

– Det har vært en revolusjon de siste årene av folk som vil finne tilbake i slekta si. Og folk nøyer seg ikke bare med navn og årstall, de vil vite mer om livene de levde.

Selv har han funnet tilbake til slekt et stykke ned på 1600-tallet.

– Det har vært et skikkelig detektivarbeid, når du kommer så langt bakover er det mange usikre kilder. Men det er jo også det som gjør det spennende, da.

Nils Johan Stoa har også hatt god nytte av emigrasjonsprotokollene som er søkbare på nettet der han har funnet slektninger som emigrerte til Amerika.

Han har også kommet over et brev som søsteren av hans tippoldemor skrev til sorenskriveren i Gjerpen. Det lå som et vedlegg til et arveskifte.

– I brevet fraskriver hun seg arven fordi hun regner med at hun som kom seg til Amerika hadde bedre kår enn søsteren som ble igjen på en husmannsplass i Norge.

Brevet er forfattet i Amerika i 1897 og sendt til Norge. Med sirlig skrift, skrevet med blekk, står det at Mrs. A.T Wallow frasier seg arven til fordel for søsteren i Norge fordi det «maaske kunde blive hende til hjelp paa hendes gamle Alder».

– Det var et morsomt funn, sier Nils Johan Stoa.

LES OGSÅ: Se- nå er tippoldemor på nett

Sommerutstilling i Holmestrand

I sommer skal Dorthe Herups oldefar få pryde en malt trevegg på Marienborg.

Det vakre ullportrettet med myke furer er en del av den årlige sommerutstillingen kunstnerekteparet Morten Juvet og Dorthe Herup inviterer til på Holmestrand-gården.

Redningsmedaljen fiskeren Andreas Bjerg fikk for sin heltedådige innsats har fått sin gren i Dorthes slektstre.

Røttene er funnet i historien og vevet inn for framtiden.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags