Årets første bad

Av

I dagens skråblikk skriver spaltist Tage Aske Holskil om svarttrosten som synger vemodig vakkert blant grønne løvtrær.

DEL

SkråblikkFørste bad skulle komme seint i år.

Sankthans har kommet og gått, juli venter rundt hjørnet, varmen er her, jeg går skauen rundt, myggen er ordentlig nærgående. Jeg kommer til vannet, det er blankt og stille, et og annet vak, insekter danser over vannspeilet, fuglene synger, det faller noen regndråper på hodet mitt, på vannflata og det kommer en vakker lyd fra bladverket idet dråpene faller på bladene, sklir av og renner ned på lyngen.

En mygg letter fra skuldra, tung av blod fra kroppen min og sjangler av sted til en plass å legge egg. Jeg ønsker den lykke til på ferden. Kler av meg, siger ut i vannet, sakte, det er kaldt, men ikke så kaldt at det ikke er godt.

Tage Aske Holskil

Tage Aske Holskil Foto:

Regndråpene plasker rundt nesa der jeg tar de første svømmetakene for sesongen.

Jeg tenker ikke så mye, men en frykt kan komme over meg, hva om det er for kaldt for hjertet, hva om jeg ikke flyter lenger, får krampe, hva om jeg drukner og dør her ute helt aleine, tenk om noen skulle finne meg drivende borte i en sivkant naken og bleik som i en britisk krimserie?

Svarttrosten synger inne blant de grønne løvtrærne. Vemodig vakkert. Betryggende. Det lette regnet tar en pause. Et solstreif stikker innom. Myggen har virkelig funnet ut at jeg har litt niste på lager.

Den store kroppen vasser ut av vannet, jeg har ikke likt kroppen min. Men her ute når jeg tenker jeg er aleine i verden, er den helt ok. Da er den bare en kropp, bare meg, det er ikke noe annet med den enn at den bærer meg rundt i verden, er tett og fin og holder været ute.

Sånn har det blitt, eller alltid vært, at denne kroppen bare har vært bekvem på de øde plassene i verden, i ei vik ved havet, ved et skogsvann eller på stier der få mennesker går.  

Jeg benytter meg av stillheten regnet gir, det at jeg har vannet for meg selv, og vasser uti en gang til, svømmer en runde, dykker og hører plutselig en stemme ute i skauen.

Et menneske går der ute og snakker, han dukker opp på stien, han er aleine, men bærer på en selfiestang.  Der forteller han et eller annet på engelsk til et gopro-kamera. Jeg vet ikke om jeg blir nevnt, uansett ville jeg ikke ha passet i et kamera, men jeg tenker at selfie-kulturen fortoner seg litt underlig for en som egentlig ikke vil synes så godt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags