Da Christina så hvordan syriske Mohamad og Duaa bodde på mottaket, tok hun dem med seg hjem

Mohamad al Masalkhi og kona Duaa Mohamad hjemme i stua til Christina Kile på Nøtterøy.

Mohamad al Masalkhi og kona Duaa Mohamad hjemme i stua til Christina Kile på Nøtterøy. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Mohamad og hans høygravide kone Duaa traff norske Christina Kile på Lesvos. Nå bor de hjemme hos henne på Nøtterøy.

DEL

Mohamad al Masalkhi (27) og kona Duaa Mohamad Hayek (23) venter sitt første barn om rundt fem uker.

De siste tre ukene har de vært på sitt livs tøffeste reise gjennom Europa. Det unge ekteparet er fra Syria. Et land de begge måtte flykte fra på grunn av krigen. Nå sitter paret trygt og varmt i den store stuen til Christina Kile på Nøtterøy i Vestfold. Veien dit er full av tilfeldigheter.

Huset til familien til Duaa i Syria ble bombet. Mohamad hadde oppholdt seg en stund i Kuwait, men han fikk ikke visum og kunne heller ikke ta med sin kone dit. Derfor reiste de til Tyrkia.

Mohamad jobbet som grafisk designer i Tyrkia. Men lønnen var dårlig, det var vanskelig å få et sted å bo og han og kona hadde store språkproblemer.

– Vi følte oss rett og slett ikke velkomne. Dessuten kostet alt av helsetjenester penger, og vi fikk vite at Duaas fødsel ville koste 1500 dollar, det er mye penger, skriver Nettavisen.

Betalte 24.000 for to timer i båt

På grunn av alle problemene bestemte Mohamad seg for å ta med kona til Europa. De solgte alle eiendelene sine, inkludert smykker. De tok kontakt med en person som de betalte til sammen 2600 euro, eller rundt 24.000 norske kroner. Etter en lang busstur startet båtturen mot Hellas.

– Den første turen ble mislykket. Motoren stoppet midt ute på havet og kystvakten i Tyrkia stoppet oss. Det var en svært ubehagelig opplevelse. Vi ble blant annet sittende på stranden i 11 timer. Og de sa vi ikke så bra nok ut for Europa.

Da de til slutt ble sluppet fri hadde Mohamad bestemt seg for å aldri prøve igjen og han ville ha tilbake pengene sine. Men smugleren sa de kunne prøve igjen samme kveld.

En ny båt ble gjort klar. Kvinner og barn ble plassert i midten av båten og mennene langs sidene.

Båten tok inn vann

– Jeg tror vi var rundt 45 voksne og seks barn. En av flyktningene ble satt til å styre båten, sier Mohamad.

Han anslår at selve turen tok to timer. Ifølge paret ble båten raskt fylt opp av mye vann.

– Vi var redde. Duaa besvimte da vannet begynte å stige. Alle begynte å kaste ut flere bager for å gjøre båten lettere. Jeg kastet en av våre bager.

Men paret og de andre i båten kom seg helskinnet inn til Lesvos i Hellas. der ble de tatt imot og fikk kjeks og noe å drikke. Så var beskjeden at de måtte gå opp en fire kilometer lang bakke opp til bussen som ville frakte dem videre.

– Det var en enorm frihetsfølelse å komme til Hellas. Duaa klarte ikke helt å tro at vi faktisk hadde kommet dit.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Denne båten skulle ta Mohamad og Duaa fra Tyrkia til Lesvos i Hellas.

Denne båten skulle ta Mohamad og Duaa fra Tyrkia til Lesvos i Hellas. Foto:

Mohamad er den som snakker mest under intervjuet. Kona snakker ikke engelsk og er veldig sjenert. Men hun smiler hele tiden og pludrer med babyen til Christina Kile i villaen på Nøtterøy.

Bare måtte hjelpe

Mens Mohamad og høygravide Duaa tar fatt på den tunge turen opp bakken, kjører Christina Kile ned bakken i sin leide bil. Hun hadde reist fra Nøtterøy til Lesvos for å hjelpe flyktningene.

– Jeg så organisasjonen Dråpen i havet på Facebook og tenkte det var en god organisasjon for frivillige. Jeg så flere reiste til Levos og tenkte litt på det. Så så jeg bildet av lille Alan som lå død på stranden. Da klarte jeg ikke lenger sitte og se på. To uker senere var jeg på vei til Lesvos.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Flyktningene ankommer Levos i Hellas i små, overfylte båter. Bildet tok Christina fra stranden.

Flyktningene ankommer Levos i Hellas i små, overfylte båter. Bildet tok Christina fra stranden. Foto:

Kile har foreldrepermisjon og måtte reise fra sin åtte måneder gamle datter for å hjelpe til på Lesvos i en uke.

Les også: Erna Solberg: - Flyktningestrømmen vil koste Norge 40-50 mrd. kroner

I Hellas leide hun en bil som ble fylt med baby og barneklær, mat og noe medisinsk utstyr. Hun og flere frivillige dekket ett par mil av kystlinjen. Oppgaven var å se etter flyktninger på vei onn og hjelpe dem trygt i land og deretter gi dem mat og de de måtte trenge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ble kjent på Lesvos

Det var under en kjøretur hun fikk øye på det syriske paret.

– Jeg sa til vennen min i bilen at hun ikke kunne gå opp den bakken. Jeg tok de med i bilen. Jeg spurte hvor de skulle. Da de sa Norge fortalte jeg at jeg var fra Norge. Vi opprettet kontakt via Facebook og jeg fulgte turen deres gjennom hele Europa på denne måten, forteller Christina Kile.

Mohamad forteller hvorfor akkurat Norge ble valgt som deres mål.

Les også: Elin og Ole Gunnar selger bil og eiendeler for å hjelpe flyktninger i Hellas

– Jeg hadde lest om Norge. Jeg så bildene og likte miljøet. Dessuten hadde jeg en venn som hadde fortalt meg en del om Norge, sier han.

Mohammed og kona Duaa etter at de ble plukket opp av Christina Kile på Lesvos i Hellas.

Mohammed og kona Duaa etter at de ble plukket opp av Christina Kile på Lesvos i Hellas. Foto:

Dagevis på tog og buss

Ferden på tvers av Europa tok rundt tre uker.

Fra Hellas gikk turen videre til Makedonia via buss. Deretter satt de sju timer på tog for å komme seg til Serbia. Så kjørte de buss til Kroatia og deretter til Ungarn.

Mohamad forteller om svært tøffe døgn med lite søvn, lite mat og mange og lange gåturer i regn og gjørme.

Etter en togtur fra Ungarn til Østerrike ble paret og mange andre flyktninger, ifølge Mohamad, lurt til å gå på en buss som fraktet alle til en leir der alle måtte registrere seg.

– Vi ville ikke registrere oss, for vi skulle til Norge. Vi stakk fra leiren og fikk etter lang tid en taxi til Wien. Derifra tok vi toget til Essen i Tyskland.

Etter mange timer på tog via København og Gøteborg havnet Mohamad og Duaa til slutt i Oslo.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En av campene paret var innom i løpet av flukten i Europa.

En av campene paret var innom i løpet av flukten i Europa. Foto:

Fikk ikke reise fra mottaket

Christina og ekteparet møtte hverandre i Oslo og reiste sammen til Politiets utlendingsenhet (PU) på Tøyen for å finne ut om paret kunne bo hos henne eller om de måtte innom et mottak.

Etter registreringen hos PU gikk turen videre til Refstad transittmottak i Oslo som alle asylsøkere må innom for registrering og helsesjekk.

Ekteparet ankom Refstad sent på kvelden. De fikk en brødskive ved ankomst. Men ble ifølge dem selv sittende hele natten å vente, uten å bli tilbudt mer mat.

Paret ventet og ventet og forsto ikke hvorfor alle andre fikk papirene tilbake og reiste videre. Morgenen etter tok Mohamad kontakt i resepsjonen for å få vite når de kunne reise videre.

– Da fikk vi svar om at vi ikke kunne reise fra mottaket, fordi hun var gravid. Vi fikk beskjed om at vi måtte bli her inntil tre uker etter at hun hadde født på grunn av helsesjekker. Alle de andre reiste vekk med busser, men vi måtte bli. Refstad var det stedet i Europa som behandlet de gravide dårligst.

Dette er TV-stua på Refstad. Ifølge det syriske ekteparet ble det også brukt til overnatting.

Dette er TV-stua på Refstad. Ifølge det syriske ekteparet ble det også brukt til overnatting. Foto:

– Sjokkert over hvordan det så ut

Da paret fikk se rommet sitt, ble de ikke mer beroliget.

– Det luktet forferdelig av gammel fukt. Rommet hadde to køyesenger og et bord og en stol. Vi trengte et rent sted, men det fikk vi ikke.

De forteller også om mye bråk, svært skitne toaletter og dårlige dusjforhold.

Da ekteparet fortalte Christina om mottaket og sendte henne bilder klarte hun ikke sitte og se på, men reiste rett til Oslo.

– Jeg ble sjokkert over hvordan det så ut. Jeg har vært gravid tre ganger selv, og jeg tenkte at hun kunne ikke være her når hun skulle føde. Dusjene og toalettene var helt forferdelige. Dessuten var det mye støy hele tiden, sier Christina Kile.

– Jeg forstår at situasjonen på mottaket er kritisk nå på grunn av svært mange flyktninger. Det er veldig mange som kommer hit nå. Men jeg forstår ikke hvordan de behandler gravide.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Toalettet på Refstad ble raskt svært skittent.

Toalettet på Refstad ble raskt svært skittent. Foto:

– Har mange gravide på Refstad

Balasubramaniam Venkatasamy er mottaksleder ved Refstad. Han bekrefter at alle høygravide og gravide som helseavdelingen mener ikke kan flyttes blir værende på Refstad til etter fødselen.

– Her har vi helsepersonell, tilknytning til sykehus og vi har alt familien trenger til en nyfødt av utstyr, klær og eventuell morsmelkerstatning. Vi ser mange fødsler her. Akkurat nå forbereder vi en tvillingfødsel, sier han til Nettavisen. 

Venkatasamy sier de får svært få henvendelser om folk som ønsker å skrive seg ut av mottakene.

– Denne familien var spesiell, for de kunne bo privat. Systemet tillater ikke at de er tilknyttet mottaket så lenge de ikke bor her. Når de velger å bo privat, er de selv ansvarlige for helsehjelp og så videre. Vi prøver alltid å overtale folk til å bo på mottaket.

Overbelastet mottak

Han bekrefter at familien klaget på renhold, omsorg og andre ting.

– 2-300 mennesker bruker toalettene hver dag. Alle brukerne er ansvarlig for renholdet og noen ganger vasker de ikke ordentlig. Men det er daglig renhold.

Refstad har hatt en ekstrem pågang av flyktninger den siste måneden, kapasiteten er fullstendig sprengt. Om kort tid åpner et nytt ankomstsenter i Råde i Østfold som skal ta over Refstads oppgaver som transittmottak.

– Vi trenger en pause. Vi venter en avklaring fra UDI på hva vår rolle blir, sier Balasubramaniam Venkatasamy til Nettavisen.

Ønsker å bo i Norge

I slutten av forrige uke ble altså Mohamad og Duaa med Christina til hennes villa på Nøtterøy.  Hun har sørget for at Duaa får helsehjelp og den hvilen hun trenger.

– Hun har vært hos jordmor, vi skal til fastlegen min for å ta blodprøver og hun skal på sykehus for å ta en ny ultralyd. Vi har også kontaktet "Dråpen i havet" og de har sagt vi kan få klær og utstyr de trenger til babyen, sier Christina Kile.

Ekteparet ser takknemlig på henne.

– Uten Christina ville vår situasjon vært en helt annen. Min kone har så mye hun vil si, men hun er sjenert og det er vanskelig fordi hun ikke snakker engelsk.

Ekteparet har en uviss fremtid foran seg, men de har håp.

– Vi håper Norge blir vårt nye hjemland. Jeg ønsker å studere mer og jobbe sammen med nordmenn. Forhåpentligvis kan nordmenn dra nytte av mitt arbeid.

Savner Syria

Han forteller av han savnet Syria, men at han ikke ser for seg at han kan reise tilbake.

– Det er ikke bra å leve som sunni-muslim i Syria. Dessuten, hvis jeg reiser tilbake til Syria, blir jeg sendt i militæret. Der er det drepe eller bli drept. Jeg vil ikke drepe.

Da intervjuet er over kommer sjenerte Duaa ut i gangen. Av søsteren til husverten sin har hun lært det hun ønsker å si.

– Tusen takk.

Artikkeltags