Den grønne landsbyen

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Innbyggerne i den engelske landsbyen Ashton Hayes har vist hele verden at det nytter. Nå skal folk på Nøtterøy få inspirasjon til å vinne klimakampen.

DEL

Det er onsdag, september og 2005. Puben er stappfull. Det er quizkveld i Ashton Hayes. Landsbybeboer Garry Charnock snur seg mot resten av quizlaget sitt og spør:

– Tror dere Ashton Hayes klarer å bli Englands første karbonnøytrale landsby?

Spørsmålet henger i luften helt til en kald januarkveld i 2006. Charnock og hans medsammensvorne klimakrigere, Kate Harrison og Roy Alexander, tror ikke sine egne øyne.

Hele 400 innbyggere tropper opp på den lokale barneskolen for å spise eplepai og høre hva de kan gjøre for at landsbyen skal bli karbonnøytral. Vanligvis kommer det rundt 40 innbyggere på landsbymøtene.

Prosjektet «Ashton Hayes going carbon neutral» er en realitet.

Nøtterøy kulturhus, oktober 2009

På scenen står Roy, Kate og Garry. Invitert av klimarådet på Nøtterøy har de akkurat fortalt hvordan et lite lokalsamfunn plutselig kan få hele verdens klimaøyne rettet mot seg.

De har fortalt hvordan det gikk til at fotball plutselig ikke var det eneste temaet som ble diskutert på puben. At man like ofte kunne høre diskusjoner om hvor mye energi man kan spare bare ved å slå av lyset, forklaringer på hvordan et solcellepanel fungerer og bekymringer rundt varmere vintre.

Salen sitter som tente lys når en lett nølende ordfører Roar Jonstang tar ordet.

– Er dere med på at Nøtterøy skal bli landets første karbonnøytrale kommune?

I det applausen ebber ut har ordføreren fått nok en stor oppgave på bordet.

– Er det noen ildsjeler her, spør Roar Jonstang håpefullt.

Landsbyidyll

– Make it fun, sier Roy Alexander, og viser Ap-politiker og medlem av klimarådet på Nøtterøy, Janet Gullvåg, vei gjennom gatene i Ashton Hayes.

Den engelske landsbyidyllen er total. Høstsolen varmer fortsatt. De karakteristiske mursteinshusene står tett i tett med sine smale, røde, grønne og blå dører.

– Det var her det hele startet, sier han og peker på et gult mursteinshus. The Golden Lion.

– Det første vi gjorde var å gjennomføre en dør-til-dør undersøkelse blant innbyggerne. Vi spurte om alt fra hvor mye avfall de resirkulerte til hvor mange flyreiser de gjennomførte i løpet av et år.

Undersøkelsen, som ble gjennomført av studenter fra Universitetet i Chester, viste at Ashton Hayes årlige klimafotavtrykk var på 4.766 tonn CO2, eller mellom 12 og 13 tonn per husstand. Det er over det engelske landsgjennomsnittet på 10 tonn per husstand.
Ett år etter var klimafotavtrykket redusert med 20 prosent. Og landsbybeboerne merker resultatene på kroppen.

Kortreist mat

– Strømregningen min ble redusert med 52 prosent i løpet av det første året. Og det kun fordi jeg var mer oppmerksom på å slå av lyset, senke termostaten og henge klærne til tørk ute i stedet for å bruke tørketrommelen. Det handler rett og slett om å være litt mer oppmerksom på hva man gjør, sier Kate Harrison.

Hun tror at det faktum at landsbyen i hovedsak består av en ressurssterk og velutdannede middelklasse, har hatt sitt å si for at miljøengasjementet ble vekket.

– Jeg tror folk har endret vaner. Folk handler her og drar ikke til supermarkedet, mener Deb Daynem.

Hun er daglig leder i den lille innbyggereide lokalbutikken. Matvarene er selvfølgelig kortreiste.

– Vi bruker stort sett lokale produsenter. Eggene har for eksempel kun reist åtte kilometer, osten og skinken rundt ti. Vi har også en avtale med slakteren i nabolandsbyen om at vi kan ta samme pris som i butikken hans. Da slipper kundene å reise dit for å handle.

Daynem er optimist med tanke på å nå målet om å bli Englands første karbonnøytrale landsby.

– Det er klart vi kommer til å klare det. Alle drar i samme retning nå.

Men ikke alle har det samme engasjementet.

– Det er et bra prosjekt, men yngre folk bryr seg nok ikke så mye om det, mener 18-åringene Sara Howarth og Becky Brown.

Make it fun

Janet Gullvåg noterer flittig. «Make it fun».

Det er gått ett år siden ordfører Jonstang kom med den forpliktende utfordringen fra scenen i kulturhuset. Noen tiltak er i gang, noen ildsjeler har meldt seg. Miljøaksjon Torød er på beina. En ambisiøs klima- og energiplan er vedtatt. CO2-utslippene på øya skal reduseres med minimum 30 prosent innen 2018.

Men klimarådet trenger flere råd. Hvor går veien videre nå? Hvordan skal man få folk flest til å engasjere seg når undersøkelser viser at stadig færre bekymrer seg for klimaendringer og de globale klimaforhandlingene har stoppet opp?

– Det er viktig at folk selv bestemmer hva de vil gjøre. Det må ikke komme ovenfra og ned, som et politikerstyrt direktiv. Folk må gjøre ting fordi de selv har lyst til det.

Engasjementet må komme fra grasrota.

– Bottom-up, sier Roy Alexander.

Janet nikker og skriver.

Øko-krigere

– Det føles bra å vite at vi kan gjøre en forskjell.

Charlotte Salmon (9) og Zoe Lennox (10) viser vei gjennom skolegården ved Ashton Hayes primary school. Et lite solcellepanel og en vindmølle er plassert på taket av skolebygningen. I enden av skolegården kakler det fra fem–seks høner. Like bortenfor høster elevene frukter fra kolonihagen.

– Vi har planer om å sette opp et større solcellepanel som skal forsyne hele skolen med elektrisitet, forteller rektor Chris Priddey.

– Vi har økokrigere som passer på at vi slår av lyset når vi forlater klasserommet, og at alle PC-ene er slått av, forklarer Charlotte og Zoe ivrig.

– Vi kan gjøre en liten forskjell. Det føles bra. Hvis alle i hele verden gjorde sin lille del, ville det virkelig hjelpe, mener de to elevene.

Færre flyreiser

Resultatene fra den siste spørreundersøkelsen i 2010 viser at innbyggerne har klart å holde CO2-utslippene sine på samme nivå de siste årene.

– Det er i hovedsak mindre energibruk og færre flyreiser som står for reduksjonen. Det er verre med transport. Utslippene fra bilkjøring har ikke endret seg, forklarer Roy Alexander.

Derfor ser de nå på muligheten for å ta i bruk en minibuss i landsbyen. Elbiler er også på vei. Nå gjelder det å ta prosjektet til neste nivå.

Enorm pågang

Roy Alexander innrømmer at det er dager hvor han har angret på hele prosjektet.

– Siden prosjektet startet har vi hatt en enorm pågang fra journalister, reportere og politikere fra hele verden, til og med fra Australia. En periode var det rimelig hektisk, innrømmer han.

I dag har de kontakt med over 100 byer og landsbyer. Deriblant Nøtterøy.

Janet Gullvåg gleder seg til å rapportere tilbake til klimarådet.

– Jeg har fått mange konkrete tips til hva vi kan gjøre for å komme videre.

Først og fremst vil hun få en god og informativ nettside opp og gå.

– Det er mye bra som gjøres på Nøtterøy allerede, og en av våre oppgaver blir å samle denne inforasjonen på ett sted. Men vi kommer ikke til å bruke pekefingeren. Klimaengasjementet må komme fra folk selv, smiler hun.

Make it fun og bottom-up.

Samme retning

Landsbybeboerne i Ashton Hayes samles fortsatt til quiz på puben hver onsdag. Men i løpet av de siste fem årene har energisparende lyspærer, mindre bruk av tørketromler og fokus på lokal, kortreist mat, ført dem sammen på en helt annen måte. De drar i samme retning for en sak som er større enn dem selv.

Kanskje har Nøtterøy-ordfører Roar Jonstang tenkt noen av de samme tankene som professor Roy Alexander får fra tid til annen. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor sa jeg at Nøtterøy skulle bli landets første karbonnøytrale kommune?

Og kanskje er det skolejentene Charlotte Salmon og Zoe Lennox i den grønne engelske landsbyen Ashton Hayes som sitter på svaret: – Hvis vi alle gjør vår lille del, kan vi hjelpe verden.

Artikkeltags