Den skal tidlig krøkes

Fra han var ti år gammel måtte Jørgen Ole Haslestad jobbe på gården. Frihelger fantes knapt i skole- og studietiden, han måtte alltid hjem for å ta et tak. Han ble Hofs største skatteyter. I fjor sto den nylig avgåtte Yara-sjefen oppgitt med en formue på 23 millioner, en inntekt på 11,5 og et skattetrekk på 5,6 millioner kroner.

Fra han var ti år gammel måtte Jørgen Ole Haslestad jobbe på gården. Frihelger fantes knapt i skole- og studietiden, han måtte alltid hjem for å ta et tak. Han ble Hofs største skatteyter. I fjor sto den nylig avgåtte Yara-sjefen oppgitt med en formue på 23 millioner, en inntekt på 11,5 og et skattetrekk på 5,6 millioner kroner. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Brått fikk kommunens største skatteyter tid til å være bonde på heltid. Mot sin vilje.

DEL

HOF: Grønn tapet. Peis på kjøkkenet. Furupanel. Furubord med spisebrikker. Et skipsbilde arvet fra bestemor rederdatter, hun som var med i forliset og overlevde flere døgn i livbåt. En dør som ikke vil gå helt igjen i den skjeve veggen.

Det 250 år gamle innhuset på farsgården Haslestad, Hofs eldste gård, er ikke noe man tukler med, selv om man har rikelig med tid.

Som Jørgen Ole Haslestad brått fikk nok av.

Overrasket

En måned er gått siden Jørgen Ole Haslestads Yara-karriere forliste i en kollisjon mellom amerikanske CF Industries og sitt eget styre.

Livbåten består av en tosifret millionlønn i halvannet år til, uten at han må overanstrenge seg for konsernet, ikke før styret ber ham om det. Innimellom hender det han blir bedt om å se på noen dokumenter.

– Nei, jeg vil ikke snakke så mye om det.

Han vrir seg på kjøkkenstolen, kikker på kaffekoppen, er muligens litt ubehagelig berørt, muligens bare later han som, og han vil i alle fall ikke snakke om hvilke følelser som jaget gjennom kroppen da han fikk sparken på dagen fordi styret mente han gikk bak ryggen på dem i fusjonsforhandlingene. De mente at bondesønnen fra Hof forsøkte å tuske til seg en saftig jobb i det nye gigantkonsernet, uten at det var gitt i forhandlingsmandatet.

For øvrig sank fusjonsforhandlingene et sted i Atlanterhavet. Og Svein Richard Brandtzæg trakk seg fra jobben som toppsjef. Yara er på let etter ny toppsjef.

– Nei. Nei. Nei, sier Jørgen Ole Haslestad og ser ut i luften; vi er fortsatt på spørsmålet om hvilke følelser som kom i det øyeblikket han fikk beskjed om å rydde kontoret. Fratatt nøkkelkortet.

– Jeg forsto rett og slett ikke bakgrunnen styret ga for at jeg måtte gå. Avgangen var jo allerede planlagt. Ny toppleder var på vei inn, Svein Richard Brandtzæg skulle komme fra Hydro, og det hadde jeg fortalt til statslederne jeg møtte under åpningen av FNs generalforsamling senest i september. Så jeg var mentalt forberedt på at jeg skulle slutte 1. februar neste år. Jeg var bare litt overrasket over måten styret gjorde det på. Jeg tenkte vel at de er ganske dumme som ikke utnytter arbeidskraften min, kunnskapene mine. Jo, det var litt talentløst av dem. Men hvis de vil være så dumme … Nei, jeg gidder ikke forholde meg mer til det.

Det kan tilføyes at han sier nøyaktig det samme om det han kaller late mennesker:

– Jeg gidder ikke forholde meg til dem.

– Om du i prosessen med CF Industries skulle gjort noe annerledes, hva ville det vært?

– Ingenting.

LES OGSÅ: Yara-sjefen må gå

Maskiningeniøren

Så nå sitter Haslestad gårds bonde i 15. generasjon hjemme i Hof, i alle fall innimellom, når han ikke er i leiligheten på Frogner, eller på golfbanen, og lurer på hva han skal bruke resten av arbeidslivet til. Ikke at han må.

– Vi klarer jo ikke å spise mer enn vi gjør, kona og jeg, som han sier.

– Skal jeg være helt ærlig, og det snakket jeg om før avgangen fra Yara, kunne jeg tenke meg å gjøre noe med helsevesenet. Men da måtte jeg få full frihet til å ta de nødvendige grepene, og lede som vi gjør i private bedrifter. Ledelse er et fag. Leger er ikke nødvendigvis gode ledere, sier Jørgen Ole Haslestad, leder og industrileder siden tidlig 80-tall. Eller kanskje mye lenger?

Han har nesten ikke gjort annet siden han som tiåring måtte sette seg på traktoren og være bonde på ordentlig.

– Far døde da jeg var ti år gammel. Gården måtte jo drives. Det ble mor og jeg og bestefar som gjorde det. 14 år gammel kjøpte jeg min første skurtresker.

Så skjønte han at livet ga ham to valg: Enten å komme seg vekk, eller å fortsette som bonde, og forbli i Hof. Han kjøpte seg scooter og kjørte til landsgymnaset i Bø i Telemark.

– Men jeg dro hjem hver helg for å jobbe. På vinteren lærte jeg en teknikk for ikke å fryse. Hvis jeg satt helt, helt stille på scooteren, dannet det seg et beskyttende luftlag rundt kroppen. Det er en tek med alt, som bestefar pleide å si.

Den flinke gutten, som også hadde strøket i matte på realskolen og tatt et år om igjen, endte som maskiningeniør.

– Det ble gjort feil

Siden har han i liten grad brukt kalkulatoren til annet enn å beregne omsetning og inntjening, i milliarder, i euro og dollar. I 1980 leverte han sin første og foreløpig siste jobbsøknad til Kongsberg Våpenfabrikk, der han jobbet fra 1980 til 1994 og bygget opp en offshoreavdeling som senere ble solgt til Siemens og fortsatte under navnet FMC, og senere som en av ti i toppledelsen i det tyske gigantkonsernet Siemens. Alle jobbene siden 1980 har Jørgen Ole Haslestad blitt hentet til.

Selvsagt hadde vi gjort det i forkant av intervjuet, googlet mannen foran oss, han som uten å bli spurt trekker i kjeledressen før fotograferingen, han som for bare noen uker siden var selvskreven på FNs åpningssesjon, som har vært fast på World Economic Forum i Davos, sammen med milliardærene, og så går det igjen, disse klebrige antydningene om korrupsjon, enten han jobbet i Siemens eller Yara.

Jo, han har innrømmet at han som sjef for Siemens kraftverksdivisjon i Asia og Amerika kunne ta med seg kontanter i bagasjen fra Tyskland, men da var det for å drive avdelingene.

– Det var jo sånn i Asia, på midten av 90-tallet, at noen måtte ha «hjelp» med penger. I 1999 kom det nye regler. Og Siemens var så store at vi kunne si nei om vi ble avkrevd penger for å få kontrakter. Denne historien kan jeg godt, jeg satt midt i det. Og det ble gjort feil, det ble ikke sagt klart nok fra på øverste hold at det ville få konsekvenser hvis alt fortsatte som før. Men med 470.000 ansatte nådde ikke den beskjeden ut til alle.

Han snakker altså om Siemens, den tyske industrigiganten som også har akseptert tidenes amerikanske bot for korrupsjon.

– Mange måtte gå. Men det må jeg få si, i mine avdelinger fant de ingenting som hadde med korrupsjon å gjøre. Etterforskerne gjennomgikk en ordremasse på 91 milliarder euro i en avdeling med 36.000 ansatte i 63 land. Ingenting.

– Men også Yara er tiltalt for korrupsjon i Libya, og det skal ha skjedd i din tid som styremedlem og toppleder?

– Det som skjedde der virker unødvendig. Saken kommer for retten i januar, og fire ansvarlige er tiltalt. Jeg skal være vitne. Men Yara har vedtatt en bot på 290 millioner kroner, inklusive inndragning.

– I løpet av karrieren, hva har du gått glipp av?

– Jeg har ikke gått glipp av noen ting. Jo, altså, noen sosiale aktiviteter og sånt. Men jeg kunne aldri gjort det jeg har opplevd uten at kona hadde vært hjemme. Det er Cecilie som har dratt opp ungene, og begge har suksess, sier han og banker enda en gang i bordet.

Han sier det sånn flere ganger, dratt opp ungene. Ikke oppdratt. Begge sønnene er maskiningeniører. Og går de samme vei som far, hva sier han til dem da, om hvordan de må lede?

– Vær genuint den du er. Da vet omgivelsene hvor de har deg. Det nytter ikke å skape seg en profil innad i en bedrift, og være en annerledes person utenom. Gi direkte tilbakemeldinger. Det er noe mange ledere i mange land kvier seg for. Men det gjelder å være knallhard og si fra om hva folk ikke gjør godt nok, og hva de gjør bra. Ikke vente til medarbeidersamtalene. Jeg har alltid brukt mye tid på å gå rundt og snakke med folk, enten det har vært på kontoret i Norge eller om jeg har måttet reise til avdelingskontorene rundt om i verden. Det handler om å få følelsen av hva som skjer, ta pulsen.

– Jeg har spurt ungene om de har opplevd noe savn fordi jeg var så mye borte. De hadde ikke det, sa de, for mor var jo der.

– Jeg har nesa full av flyplasser. Det var én ting jeg aldri gjorde på reisene, jeg snakket aldri med sidemannen. Aldri. På reiser jobbet jeg, eller sov.

– Aldri gøy å bli kjent med nye mennesker?

– Jeg er dårlig på small talk. På å snakke om noe annet enn fag.

– Hva er du god til?

– Å organisere, se strategiske sammenhenger, til å motivere. Jeg er trygg på å si at jeg er en god leder. Åpen, ærlig, rett fram, jeg er jo en bonde fra Hof. Jo, jeg er god til å få det maksimale ut av ansatte. Men kona sier altså at jeg er dårlig til å lytte, særlig hvis jeg ikke opplever at samtalen er til egen fordel, altså for bedriften. Smalltalk, nei jeg gidder ikke. Når jeg har jobbet på så høyt nivå som jeg har gjort, blir jeg selektiv, og dessuten, på reiser handler det om å være fokusert. Komme gjennom flyplassen, på flyet. Alt annet tar fokuset vekk.

Karantene

Den bekymringen slipper han på egne vegne, og dessuten tror Jørgen Ole Haslestad at han har kontakter i forretningsverdenen som bare venter på at han til våren slipper ut av karanteneperioden i Yara-avtalen.

Årene i Malaysia og Tyskland, de uendelig mange og lange forretningsreisene kloden rundt, han er ikke i tvil:

– Erfaringene og kulturforståelsen jeg fikk der ute er uten tvil den viktigste lærdommen jeg har fått med meg. Den, og arbeidet på gården. Jeg vet ikke om det hadde gått slik uten.

– Jeg blir veldig overrasket om det ikke er noen der ute som har bruk for min kompetanse. Foreløpig har jeg altså en lang ferie. Det er greit, sier han.

Artikkeltags