– Jobben har kostet, innrømmer huseier og Fattighus-beboer i tredje generasjon, Marie Olaussen.
– Hvor mye?
– Noen millioner.
Hun sier mindre om hvor ubegripelig mange timer med sandpapir, sparkel, hodebry og slitne timer hun og mannen Geir Dyrnæs har brukt for å få det store huset i Holmestrand sentrum i beboelig stand.
Råtefritt
– Nå er huset råtefritt, nå er det i god stand. Nå står det i 200 år til. Nå kan vi sitte i stua og tenke at det er vakkert – og vite at hver eneste kvadratcentimeter i huset har vi gått over med pussepapir og maling.
De tunge jobbene har de leid inn håndverkere til.
Vandring i historie
Leder i Fortidsminneforeningen Vestfold, Ragnar Kristensen fra Larvik, har selv totalrestaurert et gammelt hus, og vet hva paret i Holmestrand har gått gjennom.
– Man skal ikke vite hva man går til når man kjøper et sånt hus. Da tør man ikke, sier Kristensen, som sammen med foreningen inviterer til vandring gjennom en litt ukjent bygningshistorie i Holmestrand. Kristensen mener at byen byr på flotte bygninger fra 1700-tallet.
Ære, ingen penger
– Turen begynner på jernbanestasjonen. Utenfor Fattighuset vil eierne fortelle historien om huset og jobben med å restaurere det.
Da vil hun også gi de fremmøtte litt slektshistorie, en ikke uvesentlig del av huset. Olaussens tippoldefar var bestyrer, det samme var oldefaren. Bestefar ble født i huset, bare far har aldri bodd der. Da kommunen la ut huset for salg i 2005, slo ekteparet til og ga én krone.
Fjerde generasjon
Datteren Maren blir dermed fjerde generasjon i nesten rak rekkefølge som bor i Fattighuset.
Det vanker lite penger, men desto mer ære på Marie Olaussen og Geir Dyrnæs.
–Fortidsminneforeningen har lite penger å gi bort, men de får et diplom og en flott messingplakett de kan henge på ytterveggen.