Det har stilnet. Høysommer i Norge er agurknyheter og hagefester. Det er sommershow og bråkete motorsykler, men ikke denne sommeren. Ikke nå lenger. Etter smellene ved regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli er det blitt så uendelig stille. I landet vårt. I byen vår. I familiene. Og rundt hver og en av de 77 som ikke kom tilbake til sine etter denne dagen. Vi er lamslåtte. Av skrekk og av sorg. Og vi er redde, fordi vi ikke vet om vi noen gang vil forstå eller kan komme til rette med at en manns ugjerning kan frarøve oss så mye.

I dag skal vi snakke om Benedichte. I dag er det henne det handler om. Bare henne. Hver og en av de som landet vårt har mistet i denne tragedien, er unike og enestående mennesker. Alle som kjente Benedichte vet at blant alle som skilte seg ut på hver sin måte, stod hun i første rekke med sitt bustete hår og blendende smil. Hun satt på fremste pult på skolen. Hun stod fremst på klassebildene. Benedichte var den som alle visste hvem var, og var du så heldig å bli ordentlig venn med henne, visste du umiddelbart at alt det som gjorde Benedichte så unik, også var det som gjorde henne så elsket og umistelig.

Benedichte kom til verden 10 dager før termin på pappa Eriks bursdag. De første årene på gården på Eik var en drømmetid. Benedichte elsket hestene, hundene, kattene, skogene, billene, sneglene, alt det som denne nysjerrige og lekne guttejenta kom over. Hun hadde sin egen ponni, Jeppe, sin egen hund Lubutu (som var klin gæren). Hun kunne gå timelange turer, lage de nydeligste blomsterbuketter, fordype seg totalt i et spill eller en tegning, og når du trodde ikke hun fikk med seg noe som helst, var hun årvåkent oppmerksom og kunne gjenfortelle alt hun hadde hørt og sett.

Benedichte hadde ett stort mål i livet. Hun skulle bli datageni. Kanskje noen vil si at hun var det allerede. Benedichte hadde en stor indre verden som for henne på mange måter var like virkelig som den vi beveger oss i til daglig. Det var landskaper, bygninger og folk. Karakterene hadde navn og identitet, og med sine tegneferdigheter hadde hun lagt det første grunnlaget for hennes at drøm om å bli dataspillenes Bill Gates skulle bli virkelighet. Til høsten skulle hun begynne på Design og håndverk på Færder videregående skole og lære mer. Vi er blitt en drøm og mange talenter fattigere.

Ikke alt har vært lett for Benedichte. Hun fikk diagnosen asperberger før hun skulle begynne på skolen og har kjempet med seg selv og med andres forventninger og krav gjennom alle disse årene. Alt ble lettere etter hver som hun lærte å sette ord på dette selv, og nå ville hun at folk skulle vite. Det siste året var utviklingen så rask at selv de nærmeste hadde vanskeligheter med å følge med. Benedichte fikk seg mange nye venner, blant annet på kafé Quasimodo som kirken driver tvers over veien her, hun fikk kjæreste, hun spilte rollen som lærer Blanche i skolens oppsetning av musikalen Grease og det var sterke kjærlighetserklæringer til både mamma og pappa og søsken som vitnet om ei jente som for alvor hadde løftet blikket og vågde å se framover.

Benedichte var på Utøya også i fjor. Hun hadde gledet seg til å komme tilbake. De fortvilte telefonene hjem om ettermiddagen 22. juli er det hjerteskjærende vitnesbyrdet om hva denne ugjerningen har tatt fra så mange i vårt land. Vi mennesker er sårbare, men vi finner beskyttelse, veiledning, trygghet, opplevelse, kjærlighet blant mennesker som står oss nær og som elsker oss. "Jeg elsker dere" var det siste Benedichte fikk sagt før linja ble brutt. Hun var selv elsket og hun vil bli husket mye lenger enn noen av oss andre. De knallblå øynene. Smilet. Vennligheten. Oppriktigheten. Ektheten. Hvert øyeblikk, hvert ord, hver stavelse skal vi bevare for å holde fast ved det beste i livet og i oss selv. Benedichte har lært oss noe om skjønnheten i oss alle, og det skal vi leve for og ta med oss når vi finner veien videre.