Christoffers mor forteller at hun tenker på de siste dagene han levde når hun tenker på ham. Hun forteller at å se sønnen sin ha det vondt, uten å vite hva som har skjedd, er det verste.
– Når vi så en ny skade eller blåmerke, spurte vi ham. Han sa alltid «jeg husker ikke/vet ikke». Men jeg tror noen har vært stygge med ham. Da er det vondt å ikke nå fram, sier moren til A-magasinet.
Moren forteller at hun tenkte at kanskje noen hadde truet gutten til ikke å si noe. Hun forteller at hun spurte i håp om at han skulle røpe noe. Moren forteller at hun har lurt på om noen større barn på skolen, eller skoleveien, har vært stygge med Christoffer.
– Christoffer hadde jo ADHD, det kunne gå vilt for seg, og kanskje noen kan ha blitt lei og tatt ham for det. Kanskje har det gått over styr. Det er slike ting jeg i mitt stille sinn tenker når jeg leter etter svar.
I A-magasinets intervju forteller Christoffers mor at hun har brutt all kontakt med sin egen mor.
– Mamma uttaler seg ofte. Jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre etter alt hun gjorde mot meg og mannen min etter at Christoffer døde. Hun har brettet ut tragedien for hele Norge. Når jeg forteller sannheten om hva jeg har sett eller hørt hjemme, sier hun til politi og medier at jeg lyver. Det er sårende og frustrerende at alle tror det hun sier er fakta. Hun liker å være i media. Det gjør ikke jeg. Det er meg og mine det handler om, og jeg vil verne om meg og mitt. Jeg har det vondt nok, jeg har mistet sønnen min, og så får jeg brettet det ut i alle medier. Ja, dødsfallet er mistenkelig, men vi vet ikke årsaken. Den siden er ikke kommet fram i media, sier moren.
Moren forteller at det er helt uproblematisk at hun ikke lenger har kontakt med mor, far, bror og resten av familien.
– Endelig får jeg slappet av. Senket skuldrene. Før jeg kuttet dem ut, gikk jeg på tå hev rundt mamma. Alt jeg gjorde, var feil.
Moren forteller at hun bruker mye tid sammen med en nær venninne og er mye med sin manns bror og hans kone og sin svigermor og svigerfar. Ektemannen treffer hun en gang i uka i fengselet.
– Det er det jeg ser frem til. Komme opp til ham, være sammen. Det er ukens høydepunkt. Vi snakker litt om «saken», men mest om andre ting, om ungene, vi prøver å fungere som en familie, ha tid til bare oss. Jeg vet han er uskyldig, hvis ikke ville jeg ikke fått to barn med ham.
På A-magasinets spørsmål om hvordan hun kan være så sikker svarer hun:
– Jeg hadde merket det på ham. Han er ikke typen til å gjøre sånt. Såpass godt kjenner jeg ham.
LES OGSÅ: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl»
Flere av skadene Christoffer fikk oppsto på natten. Om hvilke lyder hun hørte fra rommet hans, sier moren:
– Jeg hørte kun at han romsterte på rommet. Christoffer kunne stå opp midt på natten og begynne å leke og surre rundt på rommet. Da gikk stefar inn og ba ham på en rolig om mild måte om å legge seg.
Hun forteller at Christoffer ble veldig forandret de siste 14 dagene han levde.
– Han ble så stille. Han pleide å brumme høyt når han kjørte småbilene sine. De siste 14 dagene hørte vi knapt en lyd. Vi måtte inn på rommet hans for å sjekke. Da så jeg ham sitte på gulvet og kjøre bilen helt stille, uten å brumme. Han var ikke seg selv. Det var så rart. Som om han hadde klappet sammen.
På spørsmål om hun tenker fremdeles at gutten kan ha drevet selvskading, og om hun spurte Christoffer om dette, svarer moren:
– Jeg har spurt om alt mulig. For å få noe å gå videre på. Men jeg fikk det samme svaret: «Jeg husker ikke». Og kanskje husket han ikke, at noe hadde skjedd som gjorde at han ikke husket. Hadde jeg visst, ville jeg kanskje kunne reddet ham. Det er det som kverner i hodet mitt.
Tidligere saker om Christoffer i A-Magasinet: